Jeg deltok i dag på et møte arrangert av Zero, med tittelen "Når kommer solcellerevolusjonen til Norge?". Seks innledere fra norske bedrifter og organisasjoner gjorde det klart at det er på høy tid: Danmark fikk installert 70.000 private solcelleanlegg i 2020, og Sverige ligger også langt fremme. Ellers er det jo etterhvert velkjent at Tyskland har gjort mye: Deres solcellekapasitet er på nivå med norsk vannkraft, og de produserer opptil 50% av tysk strøm med solceller på gode sommerdager. I Norge har det skjedd lite siden Kystverket bestemte seg for å bruke solceller på fyrlykter på 1980-tallet. Den gang var solceller en dyr løsning, men i dag kan solceller konkurrere med andre former for energiproduksjon på mange markeder i verden, selv uten subsidier.
Hva er problemet?
OK, Norge henger etter, men hvorfor? Det enkle svaret er at solcelleteknologi ikke har blitt viet den oppmerksomheten som den fortjener i Norge. Solceller har blitt sett på som en kuriositet, en dyr form for energiproduksjon som kan brukes der det ikke eksisterer noe alternativ.
Faktum er at solceller i dag er billig. Og det er mainstream: Av ny kapasitet for elektrisitetsproduksjon i Europa sto PV for den største andelen i 2020, større enn både vindkraft, gasskraft og kullkraft.
Det som er dyrt med solceller i dag er å skaffe dem, finne ut hvilken løsning man skal velge, for så å montere dem. Det er ikke vanskelig, men dette kan vi ikke i Norge i dag. Det finnes stort sett én bedrift som gjør dette i noe større skala. Det finnes ikke noe utdannelse eller sertifiseringssystem for installatører, og folk flest vet ikke forskjell på solstrøm og solvarme. Vi trenger et massivt kompetanseløft for at det skal bli lettere tilgjengelig og billigere.
Hva trenger vi?
Kompetanseløftet kommer ikke av seg selv. Det er en stor kostnad som i så fall må bæres av de første kundene. Kundene selv ønsker ikke å ta denne kostnaden, de sitter på gjerdet og venter til det blir billigere. Noen andre må betale dette. Enova må betale. Zero foreslår en investeringsstøtte på 40% til de første 1000 større PV-anlegg som installeres i Norge, med en påfølgende nedjustering etterhvert som markedet vokser. Enova har tidligere vist at slik investeringsstøtte nytter, bla for luft-luft varmepumper. 40% kan høres mye ut. Sverige har nå en støtteordning som gir 35%, men da ordningen ble lansert for fire år siden lå nivået på opptil 60%! Dette er altså ikke for mye å be om, det er rett og slett det som må til.
Hvorfor?
Solceller er ikke alltid den rimeligste formen for energiproduksjon i Norge, i alle fall ikke hvis man sammenligner installasjonskostnader vs energiuttak med for eksempel vannkraft. Men teknologien kan være konkurransedyktig hvis man ser på det som en integrert løsning av nye bygninger eller ved rehabilitering av eksisterende bygg. Et annet poeng er at solinnstrålingen i Norge er høyere enn man skulle tro, den er faktisk på høyde med Tyskland på mange steder. Det viktigste med solceller er imidlertid at det gir energiproduksjon helt uten naturinngrep. I tillegg installeres solcellene der hvor energien brukes: I bygninger. Det gjør at man sparer på infrastruktur for transport av elektrisitet. En enkel analyse av Zero viser at solceller i Norge kan produsere ca 13 TWh/år hvis 50% av alle bygninger installerer et solcelleanlegg på ca 50 kvadratmeter.
Altså: Vi trenger en investeringsstøtte for solceller på bygg på 40%, så snart som mulig. Slik kan solcellerevolusjonen også komme til Norge.
No comments:
Post a Comment