Kina renser himmelen

Omtrent i fjor fikk Kina tildelt den ikke spesielt ærefulle tittelen av å være verdens flinkeste land til å slippe ut karbondioksid, metan og andre gasser som vil flytte Middelhavsklimaet til Jæren. Kina slipper nå ut 6,5 Gt CO2, eller drøyt 20 prosent av verdens menneskeskapte utslipp, og fortsatt er karbonintensiteten til den gjengse kineser bare halvparten av den norske. Men la oss sette en strek for kritikken av Kina og heller fokusere på det positive. For i tillegg til å produsere karbondioksid er Kina flinke til å produsere andre ting, som fornybar energi. 

Kina produserer nå 30 prosent av verdens vindmøller, 40 prosent av verdens solceller og 77 prosent av verdens solvarmere. Selv om mye av dette eksporteres, er bildet i ferd med å endre seg.

Kineserne har verdens nest høyeste strømproduksjon fra vindmøller, og vil tidlig neste år fylle myndighetenes 2020-mål på 30 GW installert vindkraft. Klokelig nok er det snakk om å fete opp dette målet til 150 GW. Kina eksporterer 95 prosent av sin egen solcelleproduksjon, men denne andelen vil sannsynligvis synke de nærmeste årene.

Kina har bare satt opp skarve 300 MW med solceller i landet, men på trappene har dem prosjekter på til sammen 12 000 MW, som er 1000 MW mer enn det som ble installert globalt i 2020. Kineserne er det folkeslaget (såfremt vi trykker sammen både Han-kinesere, Uruer og Mandsjurier i samme stråhatt) i verden som produserer mest varmtvann med sola som drivstoff, med en installert solvarme-effekt på hele 105 GW, eller 70 % av verdenstotalen. Totalt sett var Kina det landet i verden som installerte mest fornybar energi i 2020.

Kina er i suveren tet når det gjelder å lokke til seg profitthungrige investorers penger, spesielt når det kommer til fornybar energi. Totalt 34 milliarder dollar ble investert i kinesisk fornybar energi og energieffektivisering i 2020, nesten dobbelt så mye som nummer to på lista, USA. Investering i vind er det hippeste for tida, og stod for 81 prosent av totalinvesteringa. Den store aktiviteten på fornybar energi viser seg ikke minst i form av arbeidsplasser, for av verdens 3 millioner jobber innen fornybar energi finner vi 700 000 av disse i Kina.

Så selv om det bare går en snau uke mellom hver gang kineserne setter i gang et nytt kullkraftverk, er altså vindmøllene og solcellene godt i gang med å rense både den kinesiske og vår egen luft.

Climate policies in Norway and the EU

By a group of PhD students who have attended the NorRen Summer School 2020.

Emissions of greenhouse gases (GHG) have become a huge problem worldwide. The global temperature is expected to increase over the next century with potentially devastating consequences. As a part of the Climate and Energy Package the EU decided on the 20-20-20 goal by 2020 with the intention of limiting the global warming to two degrees Celsius by 2050. 20-20-20 refers to a 20 % reduction in GHG emissions, 20 % improvement in energy efficiency, and 20 % use of renewable energy in the EU. In order for this goal to be achieved, Norway set a national target of 67.5 % renewable energy [1]. Figure 1 shows how the GHG emissions are distributed within different sectors in EU and Norway. It is obvious that Norway is in a different situation than the rest of Europe, which will be reflected in the way the country plans to reduce its GHG emissions compared to in the EU.
Figure 1.  Emissions by sector in the EU and Norway in 2020. Adapted from [2,3].

Emission reductions

Norway  has already a high renewable share in its energy mix, and improving its energy efficiency by 20 %  is a sensible and could be possible to implement. Reducing the GHG emission by 20 % may have different implication for Norway compared to elsewhere in the EU. Many  European countries rely on resources such as coal and natural gas for their electricity generation. The CO₂emissions from these power plants are considerable, and stand for about 31 % of the total emissions in the EU (Figure 1). A quick comparison reveals that this is not the case in Norway where about 97 % of the electricity is produced through hydropower and the majority of the GHG emission originates from industry, transport and petroleum.

The difference between Norway and EU when it comes to CO₂ emission indicates that different paths should be taken if the emission reduction targets are to meet. The International Energy Agency (IEA) , based on the Times model, has estimated the amount of sector-wise GHG reduction possible to achieve  for the so called two and four degree (2DS and 4DS) global temperature increase scenarios.

This work can be found in reports given by the Nordic Energy Technological Perspective (NETP) and Energy Technology Perspective (ETP) [5,6]. Among the many interesting points  in these reports is that while many European countries show potential for large GHG reduction within the energy sector,  the main reduction in Norway,should mainly come from  industry and transport sectors. These sectors are the one the country has chosen to focus on.

The relative emission reductions possible to achieve in Norway and the EU in the transport and industry sectors can be seen in Figure 2 [4,5]. Here, the 4DS has been chosen as a reference case. The reduction shown is relative both with respect to the sectors and senarios. Note that reduction predicted to happen in the transport and industry sectors in Norway amounts almost to 100% of the estimated reduction over the coming 50 years.

In EU the two sectors represent less than 60% of the estimated total emission reduction and significant reductions is expected to come from the power sector.

Figure 2. Relative emission reduction between the 2DS and the 4DS scenarios in EU and Norway. Adapted from [5]. 

The NETP report points out that, the industry sector will realize the greatest emission reductions the first 10 – 15 years. It is suggested that this can be realized through improving the efficiency, investing in new production technologies, shifting from fossil fuels to e.g. biomass, by carbon capture and storage and by improving recycling of waste material [6].  

According to the NETP scenario the reductions in the transport sector will mostly occur after 2020. The mitigation to reduce GHG emission within the transport sector are primarily related to reducing usage of fossil fuels, efficiency increase, and modal shift to public transport [4, 6]. This can for instance be  possible to achieve, by introducing biofules and electrifying  the transport fleet.

In NETP the 2DS points to a 20 % shift from private to public transportion system. More details on the specific mitigations required to reach this goal can be found in Klimakur 2020 [4] and can be summarized as infrastructural investments in the public transport sector together with increased toll-road fees in large cities and reducing the  price for public transportation.

Our suggestions

In order for Norway to contribute to limit global warming to only two degrees, we suggest first and foremost more offensive policies should target the industry and the transport sector, since  the largest emission cuts can be only come from these sectors. To reach the goals presented by the ETP and NETP reports for the transport sector, more attention should be given to biofuels, public transportation and electrification of transportation. This will not only be beneficial for the global environment, but will also benefit the local communities through better air quality and less pollution.

Policies should also target the industry sector. The industry sector in Norway is subject to strong competition from low cost countries and strict policy regulations for emission can easily cause some businesses to close down or flag out. Policies targeting emission reduction from this sector should, if possible, be subsidized. It does not help the global environment to move industry to countries with less strict regulations. Since the NETP shows that industry has the most reduction potential in the first 10 to 15 years, industry should also be the first priority for emission reduction policies.

References

[1] regjeringen.no, retrieved 15.08.2020.

[2] Eurostat/European Environment Agency (EEA) (2020).

[3] Statistisk sentralbyrå (2020), "Klimagasser fra norsk økonomisk aktivitet, etter næring og komponent".

[4] Klimakur 2020 (2020).

[5] Internation Energy Agency (2020), "Energy Technology Perspectives 2020".

[6] Nordic Energy Research (2020), "Nordic Energy Technology Perspectives".

Energidilemmaet

Av Siri Kalvig, NæringsPhD i StormGeo,  Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi, Universitetet i Stavanger, NORCOWE

For en tid tilbake besøkte jeg Kårstø i Tysvær. Jeg kjørte opp til prosesseringsanlegget i soloppgangen og 31000 lyspærer skapte en vakker horisont. I dagslys er ikke anlegget like vakkert, men det er saktens imponerende. Anlegget lager 300 twh enegi – mer enn dobbelt av hele den norske vannkraftindustrien.  Når en står midt oppi tusen rørgater, som du vet skaffer energi til store deler av Europa, blir jeg imponert over at vi på Vestlandet lager slik ingeniørkunst - at vi klarer å produsere så mye olje og gass i verdens tøffeste farvann er imponerende. Og det er ekstremt lønnsomt. Og akkurat det er blitt et dilemma. Det er mitt dilemma, det er Stavanger og Vestlandets dilemma og ikke minst er det Norges dilemma. 

Kårstø i skumring. Foto: Statoil.com/ Gunnar Hagen

Men vi kan dra det enda lengre. Det er verdens dilemma, for kull, olje og gass gir folk lys å lese i, det moderniserer fattige samfunn men samtidig fører det til rekordhøye og farlige CO₂  nivå i atmosfæren. Det er velstandsvekst med en bivirkning som vi ikke lengre kan leve med. Jeg skal ikke dvele med de alvorlige konsekvensene av global oppvarming. De fleste har hørt om dem mange ganger før. De er dog så alvorlige at jeg vil karakterisere følgende som historiens viktigste spørsmål;  Hvordan skaffe nok energi til denne verden uten samtidig å ødelegge ressursgrunnlaget vårt?

Vi har et helt unikt utgangspunkt i Norge for å bli en del av svaret på dette spørsmålet. Vi gjør allerede mye bra innen ren vannenergi og vi kan gjøre det innen ren vindenergi. Kontinentalsokkelen vår inneholder masse verdifull vind (potensialet er anslått til hele 14 000 TWh, ENOVA, 2007) og vi har bygget opp en unik offshore kompetanse gjennom det å utvinne olje og gass fra et av verdens mest værharde områder. Denne kompetansen må vi klare å få brukt på det store voksende verdensmarkedet som nå begynner å ta form. Nemlig offshore vindenergi. Men Norge henger etter. Dog skjer det er del på forskningsfronten. Norge har nemlig etablert to store anerkjente forskningssenter innenfor offshore vind; NOWITECH (Norwegian Research Centre for Offshore Wind Technology) og NORCOWE (Norwegian  Center for Offshore Wind Energy). Utfordringen er nå at mens Norge har satset masse penger og ressurser på vindenergi forskning er det ikke noe hjemmemarked for forskere eller industri til å bryne seg på. Utenom Statoil og Statkraft (som har engasjert seg i bla. de store havvindparkene Doggerbank og Sheringham Shoal) er det bare en håndfull kommersielle selskaper i Norge som seriøst er involvert i offshore vind. Et av disse kjenner jeg godt. Det er StormGeo, der jeg også er ansatt. Vi leverer energivarsler og værvarsler til offshore vind parker i Europa, men lite til hjemlige kunder. Og akkurat det er veldig bekymringsfullt. Hvis all aktivitet rundt de store havvindparkene skjer langt vekke fra vårt hjemmemarked vil det være vanskelig for norsk industri og etter hvert forskningsmiljøer å henge med. Det finnes ikke gode nok incitamenter for storstilt utbygging av havvind her til lands. Vi har allerede en ren elektrisitetsforsyning basert på vannkraft og vi har i over 40 år hatt en særdeles lønnsom petroleumsindustri. Men å hvile på petroleumslaubærene og ikke ta del i fornybaromleggingen vil straffe seg om noen år.

Vi er på en måte blitt fanget i historien vår.  For ut fra Stavanger på slutten av 1960 årene bygget vi opp en industri og teknologi som gjør at ytterligere petroleumsproduksjon gir oss gunstige ”stordriftsfordeler”. Alt svirrer rundt oljeøkonomien og all annen fornybar energi blir for dyrt.  Vi er fanget inn av rørgatene på Kårstø og alle plattformene i havgapet. Vi har bygget oss selv en barrière mot et fornybart klimavennlig samfunn. Og kanskje er det nettopp derfor at det er for lite aktivitet på fornybar energi i Norge, selv om vi vet hvor alvorlige konsekvensene er. Men vi må ikke glemme at det er vi som bestemmer hva som skal være lønnsomt. Den første oljen vi pumpet opp av havområdene våre var også veldig dyr. At en liter olje er billigere enn en liter melk er noe vi har klart å skape ved å være effektive og smarte. Det er altså ingen naturlov som sier at olje skal være billigere enn melk. Offshore vind er dyrt nå, men vindenergi har allerede blitt billigere og det kan bli enda billigere. Om vi vil det og om vi bruker de økonomiske virkemidler rett. Vi må få markedskreftene til å spille på miljøets premisser og det går bare an ved å sette en pris på naturressurser og en kost på forurensning  Men vi må ville det! Og det er her det skorter. 

Årets klimatiltak - Norgesferie

Etter noe diskusjon i heimen har jeg fått gjennomslag for å droppe den obligatoriske utenlandsreisen denne sommerferien.

Jeg er glad i å reise, og har faktisk ikke vært i Norge om sommeren siden 2005. Jeg gleder meg derfor skikkelig til å bli her, reise på korte turer med båt, buss, sykkel og bil. Jeg skal fiske, bade, spise reker og gå på fjellturer, og kunne ikke tenke meg noe bedre sted enn Norge for akkurat det jeg har lyst til å gjøre denne sommeren.

Ifølge Mittklima.no slipper for eksempel en flyreise tur-retur Trondheim-Athen ut ca 1,3 tonn CO2-ekvivalenter per person. Til sammenligning var CO2-utslippet fra en gjennomsnittsnordmann i 2020 11,2 tonn CO2-ekvivalenter (inkludert industri). Det betyr omtrent noe sånt som at man ved hver tur til Sør-Europa legger 10% til sitt utslipp. Dessverre kommer vel heller ikke disse utslippene med på noen land sine statistikker, så vidt jeg vet. Det er jo vanskelig å vite hvem som har ansvaret for utslippene på internasjonale flyvninger (?).

En gjennomsnittspakistaner slapp i 2020 ut under 1 tonn, og dro da sannsynligvis heller ikke på utenlandsreise.

Spørsmålet er jo om jeg kommer til å føle det samme neste sommer, eller hvor lenge det lar seg gjøre å tøyle min lille familie i forhold til utforskningstrangen, drømmen om varme strender og billige resturanter.

Et annet interessant spørsmål er om det lar seg gjøre å legge begrensninger på folks muligheter til å reise. Er det blitt en menneskerett (for nordmenn) å reise på Sydenferie en gang i året?

Begrensninger er nok ikke den rette måten å angripe dette på. Vi må oppdage på nytt de mulighetene vi har i vårt eget hjemland, og se på alternative reisemåter. Jeg har flere venner som planlegger sommerferie i Europa med tog. Reisen er i seg selv et mål, og det trenger jo ikke å være noe negativt med det å bruke litt mer tid. Jeg tror at både klimaet, økonomien og vi selv kan ha godt av å bruke ferien vår i Norge, samt å tenke på alternative reisemåter.

«Ikke si, men gjøre» - klimaskepsis på norsk

av Eirik Frøhaug Swensen, Stipendiat i teknologi – og vitenskapsstudier, NTNU/CenSES

Debatten om klimaskepsis i Norge er underlig. Det er tilsynelatende viktigere å holde sin sti ren rent retorisk, enn faktisk å gå inn for en politikk som reduserer utslippene i praksis. Hvor står diskusjonen rundt menneskeskapte klimaendringer i Norge anno 2020? Finnes klimaskepsis på norsk? Etter å ha forsket på dette fenomenet en tid er riktigere å si at det tar andre former enn det man vanligvis forbinder med «tradisjonell» klimaskepsis. Hovedtrenden kan beskrives med en lett omskriving av uttrykket «se, men ikke røre», til «ikke si, men gjøre». Men først litt om den uttalte klimaskepsisen.

De organiserte klimaskeptikerne i Norge er samlet i den lille, men aktive organisasjonen «Klimarealistene». Dette er folk som møtes jevnlig og oppdaterer hverandre på såkalt «alternativ» vitenskap. Klimarealistene og deres meningsfeller når stort sett frem med sitt budskap i leserbrevspaltene til små lokalaviser, og ikke minst i kommentarfeltene til nettartikler. Av og til blir de forsøkt imøtegått av klimaforskerne på Cicero eller av andre eksperter, men som oftest ikke. Det rokker nemlig ikke frontene en tomme. For som i alle moderne vitenskapsdebatter finnes det forskning på begge sider, at den er 98 til 2 i disfavør klimaskeptikerne spiller egentlig ingen rolle; status quo med andre ord.    

Ved siden av de som faktisk engasjerer seg finnes det en taus minoritet på 20-30 prosent av befolkningen som regner seg som klimaskeptikere når de blir spurt i undersøkelser.
Denne gruppen har en aktiv talsmann i blant annet Per Willy Amundsen i Frp. Samme Amundsen ble i forbindelse med klimaforhandlingene i Doha rett før jul ble hengt ut som en slags riksklovn i media og fikk passet sitt påskrevet av såkalt ansvarlige politikere fra de andre partiene. Problemet var at han hadde sådd tvil om realitetene rundt menneskeskapte klimaendringer. Amundsen er neppe den mest velformulerte og nyanserte der han fremstiller CO2 som sosialistenes substitutt for Karl Marx. Likevel er det interessant når han sier at klimaskepsis bør være en fundamental ting for Frp, fordi frihetsverdiene som følger av et slikt standpunkt er sterkt knyttet til Frp som parti. Her taler han åpenbart for den tause minoritet.

Det er altså lite klimaskepsis å spore tross alt, høyst 30 prosent av befolkningen; hva er da problemet? Fundamentalt sett at vitenskapen på feltet er sikker, mens utslippene øker, samtidig som ingen vil kalle seg klimaskeptikere.

Jens Stoltenberg var også dette året tradisjonen tro fremme med klimasaken i sin nyttårstale. At det var mindre konkret enn vanlig og uten særlig glød, er kanskje ikke så rart når man vet hvilken vei det har gått de siste årene. Stoltenberg nevnte isen i Arktis som smeltet raskere enn noen kunne forestille seg bare få år tidligere, men like etterpå fulgte han opp med at mennesket har klart å løfte i flokk før. Vi klarer det denne gangen også, var budskapet. Problemet er bare at han snakker mot bedre vitende, og at han vet det selv. Klimautslippene går ikke ned av seg selv. De øker, og det er et resultat av villet politikk, ikke minst i oljesektoren. Arbeiderpartiets holdning til Lofoten og Vesterålen er bare det siste eksemplet i en rekke.  

Selv om det er lett å latterliggjøre Amundsen og hans likesinnede, er de i hvert fall redelige i sin argumentasjon. De sier at vi må velge mellom business as usual og fortsatt økte klimagassutslipp. Den logiske konsekvensen for deres del er å betvile vitenskapens sannhetsgehalt. Useriøst vil sikkert mange si, men argumentasjonen er i det minste redelig. Det er derfor et preg av skinn-debatt når SV og andre klimaforkjempere til stadighet skal avkreve nettopp Frp svar i klimadebatten. Problemet ligger jo ikke der, men hos SVs på papiret meningsfeller. Helge Lund, Ola Borten-Moe, Jens Stoltenberg, Roar Flåthen og mange med dem sier alle at klimautfordringen er reell og må tas alvorlig. Samtidig inngår de i praksiser og tar politiske beslutninger som de vet vil øke klimagassutslippene. Argumentene er velkjente; vi trenger mer energi, vi trenger arbeidsplasser, vi er renere enn de andre etc. Likevel er det ikke til å komme forbi at utslippene må ned, også her. Så enkelt, og så vanskelig, er det.

Den internasjonale forskningen på feltet beskriver tre typer klimaskeptikere; trend-skeptikere som argumenterer med at global oppvarming ikke kan påvises, sammenhengs-skeptikere som tviler på at menneskelig handling er ansvarlig for de observerbare trendene, og konsekvens-skeptikere som understreker alle de positive effektene ved global oppvarming. I den norske klimadebatten, der nesten ingen vil si at de er klimaskeptikere i tradisjonell forstand, men alle handler som om de er det, må det tilføres en ny gruppe: praksis-skeptikere. For når beslutningstakere med overlegg handler, inngår i praksiser og fatter politiske vedtak som fører til klimaendringer, må de kalles ved sitt rette navn: klimaskeptikere.

Et riktig sted å si stopp

‘Who controls the past,’ ran the Party slogan, ‘controls the future: who controls the present controls the past.’ And yet the past, though of its nature alterable, never had been altered. Whatever was true now was true from everlasting to everlasting. It was quite simple. All that was needed was an unending series of victories over your own memory. ‘Reality control’, they called it: in Newspeak, ‘doublethink’.

Utdrag fra George Orwells roman 1984

Hvilke klimakonsekvenser vil det få å åpne mer av nordområdene for utvinning av fossil energi?

Politikere fra alle norske partier med unntak av FrP gir i stor grad inntrykk av å ha akseptert at klimaendringene er reelle, at mennesklig aktivitet spiller stor rolle og at vi har dårlig tid når det gjelder å finne løsninger på hvordan vi kan skape et verdenssamfunn som er mindre karbonintensivt. Resultatet av dette så vi blant annet i 2020, da klimaforliket ble signert. I Klimaforliket heter det blant annet at Norge skal være karbonnøytralt i 2030.

Hvis ambisjonen er å være karbonnøytral i 2030, og vi som nasjon skal stå igjen med noe som helst troverdighet, kan vi ikke tillate åpning av områder som i dag er vernet med tanke på oljevirksomhet. Selve produksjonsprossessen vil i seg selv ha store utslipp av klimagasser, men det viktigste er utslippene av selve forbrenningen av den fossile energien som utvinnes. For ingen tror vel at noen vil kjøpe olje og gass for å pumpe den ned igjen i jorda? Det grunnleggende problemet er jo at vi pumper opp karbon fra under jorda, brenner den og sender den opp i atmosfæren som karbondioksid. Vi kan virkelig ikke være så naive å si at det ikke er vårt ansvar å tenke på hvor karbonen i den oljen vi utvinner ender opp. Alt ender opp i atmosfæren!

Det blir derfor ekstremt paradoksalt å snakke om Norge som en karbonnøytral nasjon i 2030, samtidig som vi utreder konsekvensene av utvinning av fossil energi fra nordområdene. Dette bør stoppes så fort som mulig.

Les gjerne også Jan Bojer Vindheims blogg og sjekk flere gode argumenter hos Folkeaksjonen Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Siden jeg er forsker bør jeg vel også henvise til den relevante fagrapporten som kom ut i forrige uke. Fagrapporten nevner imidlertid ikke den problemstillingen jeg snakker om her.