«Ikke si, men gjøre» - klimaskepsis på norsk

av Eirik Frøhaug Swensen, Stipendiat i teknologi – og vitenskapsstudier, NTNU/CenSES

Debatten om klimaskepsis i Norge er underlig. Det er tilsynelatende viktigere å holde sin sti ren rent retorisk, enn faktisk å gå inn for en politikk som reduserer utslippene i praksis. Hvor står diskusjonen rundt menneskeskapte klimaendringer i Norge anno 2020? Finnes klimaskepsis på norsk? Etter å ha forsket på dette fenomenet en tid er riktigere å si at det tar andre former enn det man vanligvis forbinder med «tradisjonell» klimaskepsis. Hovedtrenden kan beskrives med en lett omskriving av uttrykket «se, men ikke røre», til «ikke si, men gjøre». Men først litt om den uttalte klimaskepsisen.

De organiserte klimaskeptikerne i Norge er samlet i den lille, men aktive organisasjonen «Klimarealistene». Dette er folk som møtes jevnlig og oppdaterer hverandre på såkalt «alternativ» vitenskap. Klimarealistene og deres meningsfeller når stort sett frem med sitt budskap i leserbrevspaltene til små lokalaviser, og ikke minst i kommentarfeltene til nettartikler. Av og til blir de forsøkt imøtegått av klimaforskerne på Cicero eller av andre eksperter, men som oftest ikke. Det rokker nemlig ikke frontene en tomme. For som i alle moderne vitenskapsdebatter finnes det forskning på begge sider, at den er 98 til 2 i disfavør klimaskeptikerne spiller egentlig ingen rolle; status quo med andre ord.    

Ved siden av de som faktisk engasjerer seg finnes det en taus minoritet på 20-30 prosent av befolkningen som regner seg som klimaskeptikere når de blir spurt i undersøkelser.
Denne gruppen har en aktiv talsmann i blant annet Per Willy Amundsen i Frp. Samme Amundsen ble i forbindelse med klimaforhandlingene i Doha rett før jul ble hengt ut som en slags riksklovn i media og fikk passet sitt påskrevet av såkalt ansvarlige politikere fra de andre partiene. Problemet var at han hadde sådd tvil om realitetene rundt menneskeskapte klimaendringer. Amundsen er neppe den mest velformulerte og nyanserte der han fremstiller CO2 som sosialistenes substitutt for Karl Marx. Likevel er det interessant når han sier at klimaskepsis bør være en fundamental ting for Frp, fordi frihetsverdiene som følger av et slikt standpunkt er sterkt knyttet til Frp som parti. Her taler han åpenbart for den tause minoritet.

Det er altså lite klimaskepsis å spore tross alt, høyst 30 prosent av befolkningen; hva er da problemet? Fundamentalt sett at vitenskapen på feltet er sikker, mens utslippene øker, samtidig som ingen vil kalle seg klimaskeptikere.

Jens Stoltenberg var også dette året tradisjonen tro fremme med klimasaken i sin nyttårstale. At det var mindre konkret enn vanlig og uten særlig glød, er kanskje ikke så rart når man vet hvilken vei det har gått de siste årene. Stoltenberg nevnte isen i Arktis som smeltet raskere enn noen kunne forestille seg bare få år tidligere, men like etterpå fulgte han opp med at mennesket har klart å løfte i flokk før. Vi klarer det denne gangen også, var budskapet. Problemet er bare at han snakker mot bedre vitende, og at han vet det selv. Klimautslippene går ikke ned av seg selv. De øker, og det er et resultat av villet politikk, ikke minst i oljesektoren. Arbeiderpartiets holdning til Lofoten og Vesterålen er bare det siste eksemplet i en rekke.  

Selv om det er lett å latterliggjøre Amundsen og hans likesinnede, er de i hvert fall redelige i sin argumentasjon. De sier at vi må velge mellom business as usual og fortsatt økte klimagassutslipp. Den logiske konsekvensen for deres del er å betvile vitenskapens sannhetsgehalt. Useriøst vil sikkert mange si, men argumentasjonen er i det minste redelig. Det er derfor et preg av skinn-debatt når SV og andre klimaforkjempere til stadighet skal avkreve nettopp Frp svar i klimadebatten. Problemet ligger jo ikke der, men hos SVs på papiret meningsfeller. Helge Lund, Ola Borten-Moe, Jens Stoltenberg, Roar Flåthen og mange med dem sier alle at klimautfordringen er reell og må tas alvorlig. Samtidig inngår de i praksiser og tar politiske beslutninger som de vet vil øke klimagassutslippene. Argumentene er velkjente; vi trenger mer energi, vi trenger arbeidsplasser, vi er renere enn de andre etc. Likevel er det ikke til å komme forbi at utslippene må ned, også her. Så enkelt, og så vanskelig, er det.

Den internasjonale forskningen på feltet beskriver tre typer klimaskeptikere; trend-skeptikere som argumenterer med at global oppvarming ikke kan påvises, sammenhengs-skeptikere som tviler på at menneskelig handling er ansvarlig for de observerbare trendene, og konsekvens-skeptikere som understreker alle de positive effektene ved global oppvarming. I den norske klimadebatten, der nesten ingen vil si at de er klimaskeptikere i tradisjonell forstand, men alle handler som om de er det, må det tilføres en ny gruppe: praksis-skeptikere. For når beslutningstakere med overlegg handler, inngår i praksiser og fatter politiske vedtak som fører til klimaendringer, må de kalles ved sitt rette navn: klimaskeptikere.