Free access How to build a solar panel robert smith

For you How to build a solar panel robert smith How to build a solar panel - part 1 - youtube, I, robert smith, show you every step i take to building a custom made solar panel from scratch. i explain in detail about each item i use and why to use it. How to build a solar panel - instructables, Intro: how to build a solar panel. currently i'm a college student studying computer

How to make solar panel boat

How to make solar panel boat Like Graphic How to make solar panel boat Solar Boat Kit :: KidWind Project > Electrical & Solar > Alternative & Solar Energy > Solar Panels 100W W att 2*50W Semi-Flexible solar panel Off Grid 12V RV Boat Home ★★

Free How to build your own solar panel pdf

Info How to build your own solar panel pdf Build your own solar panel: generate electricity from the sun, Whether you're trying to get off the grid, or you just like to experiment, build your own solar panel has all the information you need to build your own photovoltaic. Build your own solar panel | how to build solar panel, Going solar â€" build your own solar panel. solar

Transport inn i fremtiden

Econ Pöyry slapp nylig rapporten "Et nytt transportparadigme i emning", som ble skrevet på oppdrag av Samferdselsdepartementet. Rapporten skisserer et paradigmeskifte i hvordan vi transporterer oss, fra dagens fossilparadigme til fremtidens smartparadigme.

Følgende komponenter vil bli sentrale i smartparadigmet:

1. Elektrisk transport. Elektrisitet gir den mest effektive energiutnyttelsen i transport. Elbiler og mer tog og bane vil være en naturlig utvikling.
2. Digitalisering av transport. Kollektiv transport blir mer tilgjengelig med brukervennlige apps som forteller deg raskt hvordan du skal kombinere ulike transportmidler. I tillegg vil behovet for transport kunne minke etter hvert som vi blir mer vant til å bruke f. eks. videokonferanser.
3. Smarte el-systemer. Med en stor del av bilparken drevet av elektrisitet, kan man skape synergieffekter ved å la transportmidlene lade når det er er overskudd på fornybar elektrisistet fra sol og vind.
4. Deleløsninger. Det er en kulturbetinget oppfatning at alle må ha egen bil. I fremtiden vil vi bli mer vant til deleløsniger som bilkollektiv. Dette vil gi mindre bilbruk og frigjøre mye plass i byområder.

Jeg gleder meg til fremtiden! Dvs., jeg lever jo forsåvidt allerede i fremtiden, siden jeg har elbil, er medlem av Oslo bilkollektiv og stort sett reiser med tog på reiser innen Sør-norge.

Replacing the battery in my Kindle Fire HDX 8.9"

I have had my Kindle Fire HDX for over 4 years now and I like it a lot.  It is my go-to device for social media, email and web browsing while at home.  Recently the battery has been lasting only a few hours - previously it would last over a week of normal usage.  So I decided to replace it.  I found a deal on ebay for about $25.00 which is a LOT cheaper than replacing or upgrading to a new tablet!  I found a instructions on ifixit that shows how to open up the Kindle and replace the battery and it did seem a bit daunting, but I'm an engineer dammit!  It turned out to be quite challenging, but I got it done without ruining the tablet.  At one point I did puncture the batteries (there are 2) and smelled a strong solvent odor, but nothing exploded or got hot so I proceeded.  Those batteries are glued in there quite firmly, and it took about 15 minutes to pry them free.  Replacing them and re-assembling the case was relatively easy.

From a sustainability standpoint I'm pleased with the outcome.  I can responsibly recycle the old batteries at Lowe's.  Also I'm not contributing the the consumer culture that drives people to upgrade their devices every year or so.  Plus I have delayed the day that I will have to recycle this great tablet, and I saved a bunch of money.  I do wonder how these things are taken apart and recycled given how much trouble I had.

Here's a brief photo summary of what I did:

 Here is the replacement battery and the relatively useless tools that came with it.
 

The blue spudgers broke and I ended up using a flat blade screw driver and my trusty Swiss Army knife to pry the case open.  There was a tiny specialty screw driver tool that was needed to remove 4 small internal screws, but it was for a smaller screw.  I was able to grind down the tip to make it fit.

Here's the case opened up and the display disconnected and off to the left.

  

You can see that I had to do horrible things to remove the batteries!

 

Here's the back of the device after I got them out. 

I don't recommend this for the faint of heart or those not "tool enabled".

Bringing environmental knowledge into action!

By Lina H. Ingeborgrud(http://www.ntnu.no/ansatte/lina.ingeborgrud), PhD Candidate at Center for Technology and Society Department of interdiciplinary studies of culture, NTNU

Exploring “Cities of the future” and local transportation systems through environmental knowledge management 

 

Introduction

In BREV (bringing environmental knowledge into action) we study environmental knowledge management in Norwegian municipalities. This means how municipal employees learn and acquire environmental knowledge, how this knowledge is shared and made use of and how it is brought into plans and strategies. First we study a national initiative called “Cities of the future”. The purpose is to examine what kind of input to local environmental knowledge management that may be produced through national policy-making. Second we will take a sector approach to investigate how environmental knowledge management is performed in the transportation sector, which we see as a particularly important and pertinent area of concern with respect to sustainability. We have chosen Bergen and Trondheim and their transportation programs, respectively “Bergensprogrammet” and “Miljøpakken”.

 

Background and objectives

Our point of departure is that the enactment of environmental knowledge raises a fairly wide-ranging set of problems.

Our empirical concern is that climate science is difficult to understand, use and translate into policies. This is partly because of a lack of collaboration and ’bureaucratic technologies’, like guidelines and regulations. Further as a theoretical concern we assume that the dominant accounts of knowledge transfer are too narrow, and propose to study the problem with uptake and transfer of environmental knowledge under the label of environmental knowledge management. We would like to explore how environmental knowledge is understood and made use of in projects to promote and improve sustainability, like in our case study “Cities of the future”. This was a Norwegian collaboration program between the 13 largest cities in Norway, four ministries, the Norwegian Association of Local and Regional Authorities and private sector, running from 2020 to 2020.

The project addresses the significance of and the interaction between different forms of knowledge (scientific knowledge, professional knowledge, experience-based knowledge, knowledge from lay-people) and how this interaction is co-produced with values, concerns and politics.

Results

Our assumption is that cities of the future are not stable and bounded entities, but objects continuously made through diverse and situated practices. We consider one of these practices as framing, and as we conducted a media analysis from the online archive Retriever, we found two main framings of “Cities of the future”: in the first one “the hopeful city” Cities of the future is described as a great possibility in developing urban areas. This in contrast to the framing of “the vulnerable city”, were Cities of the future is rather looked upon as necessity, highlighting mitigation approaches. The controversies within the framing stories deal with densification of cities, tensions between national and local responsibilities and collaboration in the program, and what part users will play in these future cities. Cities of the future had to an extent an aim to engage citizens in urban development, but the program failed in user involvement, according to some of our respondents. Democratic citizenship is of great interest here: in the media stories users are described as hopeful and collaborative, but also non-cooperative and pessimistic to the life in Cities of the future. Regarding the level of user involvement, this represents a democratic challenge.

Usefulness and application

In November 2020 we arranged a workshop with representatives from municipalities, ministries, KS, directorates and scientists. Here we discussed municipalities` ability to deal with climate change in general, and climate adaptation more specific. In BREV we have an aim to engage and collaborate with people dealing with these issues daily, to integrate their concerns and experiences. We will arrange at least one more workshop with participants during the project period. Previously, knowledge management has been studied in so-called knowledge-intensive service industries. We want to turn this set of approaches to be concerned with local governments’ work with environmental issues. Many municipalities lack the sufficient knowledge to handle the range of environmental concerns. Weaknesses in the knowledge transfer processes has been explained through lack of communication, lack of access to information, lack of dialogue, as well as lack of intermediaries or boundary organizations. There is clearly a need to know more about how environmental knowledge “travels” both within local government as well as between municipalities and other actors.

About the project:

BREV is a three-year research project, running from 2020-2020. The project is funded by The Norwegian Research Council, in the “Miljø2020” program.

Three researches are involved in the project:
Vivian Anette Lagesen: Project leader and supervisor
Lucia Liste: Post.doc
Lina Ingeborgrud: PhD candidate

Status solenergi, vinteren 2020

Inntrykket man får i norske medier for tiden angående solenergi er nedslående; REC flagger gradvis ut aktiviteten sin i Norge og finansanalytikere spekulerer i om de ønsker å trekke seg helt ut fra solcelleproduksjon og satse på bare silisium.

Men, for å veie opp litt for dette inntrykket, la oss se på noen oppdaterte tall:

Én dollar per watt

Prisen for krystalline silisiumsolceller har nylig krysset den magiske dollar-per-watt-grensen, det betyr at en solcellemodul som produserer 100W når sola skinner som verst koster 100 dollar i utsalgspris fra fabrikken. Det er en enorm milepel som det har vært snakket om lenge, og har vært referert til som prisen da solcellemarkedet kommer til å løpe helt løpsk. Noen produsenter har vært under denne grensen i et par år, spesielt First Solar med sine kadmiumtellurid-solceller. Men nå er altså krystalline silisiumsolceller også over denne grensen, og drar med seg hele verdensgjennomsnittet for solceller. Krystalline silisiumsolceller er de beste tilgjengelige solcellene på markedet i dag, med høyere effektivitet enn for eksempel kadmiumtellurid-celler. Det blir spennende å se om prisene holder seg så lave, da mange mener at prisen er kunstig lav og at de fleste solcelleprodusenter i dag selger med tap.

Hundretusenvis av arbeidsplasser

Noen snakker om at det jobber 500.000 i solcelleindustrien i dag.
Jeg er noe usikker på dette tallet, men ifølge denne rapporten var det ca 100.000 i 2007. Med tanke på en årlig vekstrate på ca 50% er det dermed ikke usannsynlig. Ifølge den samme rapporten jobbet det i tillegg ca 600.000 innen sol-varme i 2007. Til sammenligning var det ca 300.000 arbeidere i vindenergi-industrien.

20 Alta-kraftverk på én måned

I Tyskland ble ble det bare i løpet av desember i fjor installert 3 GW kapasitet med solceller. Det er en produksjonskapasitet som tilsvarer ca 20 Alta-kraftverk. I praksis er strømproduksjonen selvsagt mindre siden sola ikke skinner hele tida, men det er et tall som begynner å monne. Med ca 25 GW installert kapasitet kan Tyskland nå produsere ca 30% av strømforbruket sitt midt på dagen med skyfri himmel over hele Tyskland. Tyskland kutter nå i støtteordningene for å stabilisere solcellemarkedet i landet.

Nye markeder åpner seg

Med en velutviklet leverandørindustri og en sannsynlig reduksjon i støtteordningene i Europa, åpner nå nye markeder seg. Det norske solenergiselskapet Scatech Solar bygger for eksempel nå ut en av verdens største solcelleparker i Sør-Afrika. Store utbygginger vil etterhvert komme i områder i verden hvor man har mye sol, som for eksempel Afrika og Latin-Amerika.

Finn en løsning for fremtiden – vinn 50 000 kr!

Hvert andre år deler Grønn Fase ut en pris på kr 50 000 for beste idé/konsept/prosjektskisse som fremmer miljø- og klimavennlig energi. I år er sjansen her igjen.
For tredje gang utlyser vi nå
Grønn fases energipris.

Sist prisen ble delt ut, i 2020, foregikk utdelingen under Technoport i Trondheim, og det var studentene Andreas Michelsen, Stian Mundal og Erik Thorp som vant, med prosjektet RESolar.
Informasjon om prisen spres nå til alle universiteter og høyskoler i Norge, og det er anledning til å delta for både studenter og stipendiater. Vi håper på å få inn mange, gode forslag!

Forslag sendes til post@gonnfase.org, og fristen for å levere inn forslag og ha en sjanse til å vinne 50.000 kr er 1. april. Les mer

Geeking out on affordable thermal imaging

I am a geek and proud of it!  I enjoy using instruments to quantify physical properties and have an arsenal of electronic instruments ranging from voltmeters and oscilloscopes to data loggers, a tachometer, decibel meter, Geiger counter, light meter and Gauss meters and many more.  The most recent addition to my tool belt is a VT04 Visual IR Thermometer made by Fluke.

Fluke VT04 Visual IR Thermometer

This tool is a fraction of the cost of a thermal infrared camera at under $500 and has many features that I find more useful than the Flir brand of IR cameras.  The one feature I find most compelling is that this clever camera incorporates both an infrared imager and a regular camera and it allows you to blend those two images in various ratios.  Here is an example of the dining room windows with three different percentages of infrared overlay:

While the infrared overlay is not very high resolution, and shows as somewhat blurry compared to the professional cameras, it is perfectly sufficient for identifying cold spots inside buildings.  The temperature shown is taken from the center of the image.

The temperatures here in Maine are below 0°F outside tonight, so I used my new tool to study the exterior walls of our home from the inside looking for cold areas that indicate missing or poor insulation.

One of the first things that I suggest that people do when they start out to tighten up the heat leaks in their home is to install outlet covers to prevent cold air leaking in through the outlets in outside walls.  This is a quick inexpensive fix that can have a big effect. Here is a good example showing a normal image of an outlet with an electroluminescent nightlight blocking one outlet:

As you can see the uncovered outlet is leaking cold air and if it were covered with a plastic outlet cover this would reduce the cold air infiltration.  You can buy inexpensive kits that include gaskets and plugs to seal up these leaks.  Here's a how-to about insulating outlets.  I had already installed a foam gasket behind this outlet plate, so there is no cold air leaking around the edges, but I need to buy some more plastic plug-in covers for the actual outlets like this:

The coldest rooms in the house are the bathrooms and laundry room on the west wall. Here is a shot taken of the laundry room wall and ceiling.  The cold area indicates poor or missing insulation, and now I know exactly what needs attending to.  I will be looking into the crawl space above that part of the ceiling real soon!

Most houses do not have any insulation covering the rim joists between floors, and this may be part of the issue here.

The software that comes with the camera allows you to adjust the blend of normal vs IR after the images have been taken which can be very helpful in identifying what was in the shot.  Another feature is the ability to take time-lapse sequences automatically.  And you can set a temperature threshold so that the camera will automatically take a picture when it is exceeded.  Both are features that I have plans to use in the future.

The Fluke VT04 will see a lot of use as I work to identify heat losses and repair them!  It will also come in handy in my electronic design work so I can track overheating components.

---------------------------------------------------------------------------------------------------------
June 2020 update: I upgraded to the FLIR One thermal camera that plugs into my smart phone. Much better!  http://homeapliance.blogspot.com/2020/06/solving-mysteries-with-my-new-ir-vision.html

Energy efficiency and cost to operate of appliances

humidifier with data logger

In my last post I talked about a new humidifier I purchased after careful deliberation.  You see, when I add an electrical appliance to my home I give very serious thought to how much energy it uses and what that will cost.  By cost I mean actual dollars per month, but also the cost to the planet when considering carbon footprint of the emissions needed to power it.  For most of the year my solar power system covers all my electrical needs, but due to the lack of sun hours in the winter, I do use utility power.  I write this blog to raise awareness for those who do not yet have solar or other renewably sourced electricity.

When I got the humidifier, I took a basic set of energy readings and found that it uses 16 to 24 Watts depending on the setting.  I generally use the middle setting that uses about 22 Watts.  As such, this is an extremely efficient humidifier.  Since I only use it for 8 hours each night in my bedroom I assumed the cost would be quite low.  A quick calculation showed that it would use 5.2kW/month if used every night (which I don't).  I pay about 16 cents/kW here in Maine - so my monthly cost would be about 84 cents.  Not bad!  And here in New England our utility power is sourced partially from renewables (it's around 40-50% currently) so the carbon footprint is modest.

Data logger showing Watts of humidifier

But wait! There's more!  This particular humidifier has a humidistat (showing 20% in the image above), so it probably cycles on and off as needed to maintain the 40% humidity I prefer at night.  So I connected my data logger to the power cord (see image at top of the page) and logged readings every second for one night.  Here's what I saw:

At first glance it seemed like it was jumping from 20 to 22 Watts all night.  But let's zoom in on that data:

Aha! Now we see that it is cycling on and off with a duty cycle of roughly 45-50% and dropping down to a baseline of about 5W to power the electronics.  (That's actually about 2W - my logger calibration is a bit off).  So the actual cost is around half what I had calculated.  Neat!

Lets look at the cost calculations.  To get the monthly cost I started with the actual Watts and multiplied it by hours/day to get daily Watts used:
W per Day = W X Hours per day  (22 X 8 = 176)
Then multiplied that by 30 to get Watts per month
W per month = W per Day X 30  (176 X 30 = 5280)
This can be expressed as 5.28 kWh (we pay the utility company by the kWh)
Here in Maine I pay 16 cents/kWh, so I just multiply
$/month = kWh X $/kWh (5.28 X .16 = 84.48 cents/month)

But thanks to my data logger, I see that in reality I'm using about half that or less than 43 cents if I use it every night.  So even in the winter when I use utility power, the carbon footprint of this humidifier is relatively token especially when compared with all the other types (evaporative and steam) that use MUCH more power.

 __________________________________________________________

Data logging refrigerator power

Since I had got my data logger out, I decided to log some other appliances.  Generally the biggest energy using appliance in a home is the refrigerator and my 20+ year old one is relatively efficient.  Shown above is my data logger connected to an adapter cable that can measure AC current in Amps that is  converted to Watts in the logger.  And yes, that cool blue night light doubles as a Volt meter - I'm really that geeky!

As you may know, your fridge does not run all the time.  Typically the compressor will be on about 25-30% of the time, and that is illustrated by my log above. The on time is about 10 minutes, an it's off about 33 minutes.  Those big spikes represent the starting energy of the compressor - they only last about a second and the utility meter can't respond that quickly, so it does not factor in to my energy costs.

So here's the math on the cost to operate my fridge
300 Watts X 24 = 7200W/day (if always on)
7200W X .25 = 1800W/Day = 1.8kWh (actually on 25% of the time)
1.8kWh X 30 = 54kWh/month (30 days)
54kWh X 16 cents/kWh = $8.64 per month (your cost per kWh will be different).

So if you use a KillAwatt meter or any other energy monitor to try and calculate your energy cost for a given appliance, you should always leave it running for at least 24 hours to get the average power usage.  Just looking at a power meter in the moment can give you a false impression of actual power consumption.

At the low end of the power spectrum is this heated cat bed that I got recently for my 16+ year old cat Maxx.  She loves it and stays in it all the time.  It is rated at 4 Watts and the surface temperature is just a few degrees above ambient.  I measured 73F with my thermal camera while she was not in it:

When I connected it to an energy monitor, I saw actual readings of 3.5 to 3.7W. Here's the heating pad inside:

Since this in on 24/7, it uses about 2.66 kWh/month at a cost to me of about 42 cents.  It's a small price to pay to keep Maxx happy in her old age.  And she really likes it a lot!

Buss, tog, fly eller bil? Hvor CO2-intensivt er det?

I skrivende stund sitter jeg på toget. Jeg skal på et kurs i Grenoble i forbindelse med forskerutdanningen min. Forskere reiser mye, og jeg syntes vi har et ansvar for å forsøke å begrense utslippene våre.

Det var ikke rett frem å finne ut hvordan man kan komme seg fra Oslo til Grenoble i Frankrike på en effektiv måte uten å bruke fly, men alt i alt var det ikke så ille som jeg hadde fryktet. Hvis man kan besøke noen på veien, er det i alle fall fullt gjennomførbart. Det tar ca. 20 timer med buss og tog fra Oslo til Basel, som ligger akkurat på grensen mellom Sveits, Frankrike og Tyskland. Der bor faren min, så jeg kan overnatte en natt hos ham før jeg tar de siste fem timene med tog fra Basel til Grenoble.

Men er det egentlig noe poeng?
Det er nok mange som lurer på hvor mye man egentlig sparer på å ta tog eller buss i stedet for fly. Det er et betimelig spørsmål. Det er vanskelig å gi et enkelt svar som er 100% korrekt i alle tilfeller, men litt enkelt kan man si det slik som dette:

• Fly er verst, spesielt på korte strekninger


• Bil (med én person i) er omtrent like ille som fly


• Bil med to personer i er dobbelt så bra som bil med én person i, osv.


• Buss er 2-10 ganger så bra som fly


• Tog (generelt) er litt bedre enn buss


• Tog (i Norge, på fornybar elektrisitet) er ekstremt mye bedre enn alt annet


• Det aller beste er å ikke reise i det hele tatt

Her er en figur, som jeg tillater meg å gjengi her, siden den ikke er synlig i sin helhet der jeg har hentet den fra (se avsnitt 8.3.3.2).



Jeg anbefaler å ta en titt på kilden til denne figuren hvis man er interessert i dette temaet,

Noen enkle regnestykker

La oss si at en skal reise fra Trondheim til Oslo, og har lyst til å slippe ut lite CO2 på veien. Her er noen regnestykker som kan hjelpe til å forstå hva som foregår.

Drivstoff og CO2-utslipp
I én liter diesel er det mye rart, men aller mest karbon, og deretter en del hydrogen. Vi snakker jo som alle vet om hydrokarboner. Jeg er fysiker, så jeg liker ikke å regne på metylgrupper og slikt, og har funnet et tall som jeg kan bruke for CO2-utslipp fra diesel: 2.66 kg CO2 per liter diesel. Tallet er omtrent det samme for bensin (2,33 kg CO2 per liter bensin). Hvis noen stusser over at man faktisk får mer CO2 enn man hadde drivstoff i utgangspunktet, er det fordi ca 70% av vekta til CO2 er oksygen, som kommer fra lufta, og ikke drivstoffet. Det er ikke noe mystisk med det.

BilEn dieselgjerrig bil bruker ca. 0,5 liter diesel på mila. Fra Oslo til Trondheim er det 496 km landevei, og vi ser da at vi trenger ca 25 liter diesel. Altså vil en bil slippe ut 2.66 x 25 = 66 kg CO2. Dieselforbruket er ikke så avhengig av hvor mange som er i bilen, så man kan godt dele på CO2-utslippet. Resultat:

• Bil med bare fører: 66 kg CO2 per person


• Bil med fører + 1 passasjer: 33 kg CO2 per person


• Full bil (4 passasjerer): 13 kg CO2 per person

BussEn effektiv buss bruker ca 3 liter diesel på mila på landeveiskjøring. Det blir da ca 50 x 3 = 150 liter diesel, eller 150 x 2.66 = 400 kg CO2. Dette utslippet kan også deles på passasjerene, som vanligvis kan være opptil rundt 50 stykker. Resultat:

• Buss med bare fører: 400 kg CO2 per person


• Halvfull buss (25 passasjerer): 15 kg CO2 per person


• Full buss (50 passasjerer): 7,5 kg CO2 per person

FlyEt Boeing 737-300-fly (typisk Norwegianfly) veier ca 60 tonn, og tar maks 148 passasjerer. Å løfte et fly opp til 10.000 meter koster mgh= 5.9 gigajoule. En jetmotor med 20% effektivitet bruker da ca 900 liter bensin for å komme opp i marsjhøyde. Denne energien kunne selvsagt blitt brukt til å seile nedover, men blir på grunn av regulering av luftrommet tvunget til å fly såpass bratt nedover at mye av energien går bort i bremsing. La oss derfor si at denne energien er oppbrukt.

Luftmotstand står for resten av energitapet til flyet. Luftmotstand (kraft) kan finnes ved bruk av formelen

F = ½ A ρ v^2 C,

der A er arealet til det horisontale tverrsnittet av flyet, ? er luftens tetthet, v er flyets hastighet og C er en dragfaktor som kan ligge mellom 0,2-2, som sier noe om hvor aerodynamisk gjenstanden er. Flyets tverrsnitt for kropp + vinger er A = p (2,5m)2 + 20m x 0,5 m = 30 m2. Ting som er laget for å gå fort har ganske lav dragfaktor, så vi setter denne til 0,2. Et Boeing 737-300 er laget for å fly i en fart på ca. 750 km/t. Grunnen til at fly går så høyt oppe er (blant annet) at lufta har lavere tetthet der oppe, noe som gjør drivstofforbruket lavere, og gjør høyere hastigheter mulig. Mens luft på bakkenivå veier ca. 1,2 kg/kubikkmeter, veier luft på 10.000 meters høyde ca. 0,4 kg/kubikkmeter. La oss derfor gjøre en grov forenkling (som gagner flyet med tanke på vår utregning), og si at tettheten til lufta hele veien er ρ = 0,4 kg/m2. Da kan vi regne ut luftmotstanden, som blir 86 kilonewton. Energien som skal til for å virke mot en kraft F over en distanse d er

E = F d.

Flyet får fly i luftlinje mellom Oslo og Trondheim, dvs d = 360 km. Vi får da et forbruk på 2.900 liter bensin med en 20% effektiv jetmotor.

Det totale bensinforbruket kommer da på 3.800 liter på hele flyet, eller 8.850 kg CO2. Resultat:

• Halvfullt fly (74 passasjerer): 120 kg CO2 per person


• Fullt fly (148 passasjerer): 60 kg CO2 per person

TogTog bruker også energi, og selv om de stort sett går på fornybar elektrisitet på strekningen Oslo-Trondheim, kan det jo være verdt å ta dem med i beregningen. Hvis vi ser kraftproduksjon i Norden under ett, har vi et utslipp på ca 100 gram CO2 per kWh. Det er vanskelig å finne data for hvor mye energi et tog bruker, men med noen gjetninger kan vi finne et estimat, på samme måten som vi gjorde for fly. La oss gjette at et tog med fem vogner veier 250 tonn, og tar 250 passasjerer. La oss gjette at det til sammen må stige opp 2000 meter på strekningen, og at energien må bremses bort nedover. La oss gjette at toget går i 80 km/t og stopper 20 ganger på strekningen. Tverrsnittet gjetter vi er 10 m2, tettheten av lufta er 1,2 kg/m3 og drag-faktoren setter vi til høye 2.

Vi får da følgende energitap: Stigning 1350 kWh, bremsing/stopp 340 kWh, luftmotstand 810 kWh. Totalt 2500 kWh, eller 250 kg CO2-utslipp fra strømproduksjon. Resultat:

• Halvfullt tog (125 passasjerer): 2 kg CO2 per person


• Fullt tog (250 passasjerer): 1 kg CO2 per person

Vi kan da lage en fin liten figur for Trondheim-Oslo, som kan være til hjelp når en skal bestemme hvilket transportmiddel som er mest fremtidsretta:

Elsertifikater til besvær

Av Gisle Solbu, masterstudent ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, med spesialisering i studier av kunnskap, teknologi og samfunn, NTNU

-Hvis jeg spør deg om Norge burde subsidiere en storstilt utbygging av kraftproduksjon fra fornybare kilder, hva svarer du da?

Argumentene om dårlig kostnadseffektivitet og usikker klimaeffekt har lenge preget debatten om norsk fornybarsatsing. Når elsertifikatmarkedet nå skal mate 26,4 TWh ny kraft fra fornybare kilder inn i markedet er det derfor ikke rart at den samme tvilen forplanter seg ned til de lokale spørsmålene om utbygging.  For samtlige av de 8 vindkraftanleggene som er planlagt på Fosen og i Snillfjord la NVE vekt på Norges forpliktelser i henhold til EUs fornybardirektiv II og det kvantitative målet for elsertifikatmarkedet i sin begrunnelse for vedtakene.  I retur behandlet NVE klager fra naturvernere og lokale interesseorganisasjoner som knyttet usikkerhet til  klimaeffekten ved de samme målene, og som framstilte vindkraftutbygging som dårlig ressursbruk.  I en slik situasjon blir spørsmålet om noe skulle vært gjort annerledes i norsk energi- og klimapolitikk naturlig.

Blant skeptikerne finner vi tidligere statssekretær i miljøverndepartementet og SV-politiker, Heidi Sørensen. Hun har uttalt at elsertifikatloven er ett av de vedtakene hun angrer mest på i sin politiske karriere (NRK Brennpunkt, 2020). I følge Sørensen var ikke konsekvensene grundig nok utredet da et enstemmig Storting vedtok loven  15. Juni 2020 . At man på denne måten legger et godt kunnskapsgrunnlag som premiss for gode politiske beslutninger er et fornuftig utgangs- punkt, men tar vi et tilbakeblikk på prosessen med å innføre elsertifikatmarkedet ser vi at forholdet mellom forskningen og politikken ikke alltid er like enkelt.  Utredningsrapportene og den generelle kunnskapsproduksjonen viser en sameksistens av ulike representasjoner, og vurderingen av elsertifikatene som gode eller dårlige handler derfor i stor grad om tilnærming og faglig innramming.

Norsk kraft til Europa

På slutten av 90-tallet, tidlig 2000, begynte man å se konturene av det som i dag er elsertifikatmarkedet. I de første framstillingene av sertifikatmarkedet var virkemiddelet særlig rettet mot en framtidig utvikling i de europeiske kraftmarkedene. Dette så vi både i Stortingsmelding nr 29 (1998-1999) Om energi politikken og Energi- og miljøkomiteens budsjettinnstilling nr 9 (2000-2001).  Regjeringen forespeilet en framtid der  ”energi, og da særlig elektrisitet ble et knappere og mer verdifullt gode” (Stortinget, 1998). Situasjonen krevde en rasjonell forvaltning av fornybarressursene. Med et internasjonalt sertifikatmarked ville utbyggingen skje i de landene der forutsetningene lå best til rette og det norske potensialet var stort. Regjeringen kunne gjennom sertifikatmarkedet sette konkrete kvantitative mål for utbygging av fornybarressurser og energipolitikken underbygget på denne måten det de selv kalte en ambisiøs miljøpolitikk. Et videre arbeid med en sertifikatordning måtte likevel forankres i et godt faglig grunnlag.

Utredninger som ikke vinner fram

De første utredningene ble bestilt høsten 2001. Oppdragene ble gitt til Statistisk Sentralbyrå (SSB) (2001), Joul AS (2001) og Stiftelsen samfunns- og næringsforskning (2001). De tre rapportene hadde alle ett fellestrekk; resultatene som kom fram av de samfunnsøkonomiske analysene ga ikke grunn til den samme entusiasmen vi kunne finne i de tidlige politiske dokumentene. I utredningene ble det referert til en generell enighet om at støtte til fornybar energi ikke hadde de samme effektivitetsegenskapene som avgifter direkte rettet inn mot utslippskilde, ofte omtalt som ”polluter-pays”-strategier. Med andre ord,  sertifikatmarkedet var ikke det mest kostnadseffektive CO2-reduserende tiltaket. En upresis målformulering fra den politiske siden ga likevel  opphav til også en mer positiv framstilling av sertifikatmarkedet. Hvis man så bort fra det totale klimaregnskapet og heller vektla sertifikatenes evne til å nå kvantitative mål for fornybarproduksjonen, kunne virkemiddelet være formålseffektivt. Hvorvidt man anså et elsertifikatmarked som hensiktsmessig handlet om hva man definerte som formålet. Til forskjell fra de tidligere framstillingene var det ifølge utredningsrapportene snakk om økt fornybarproduksjon eller reduserte klimagassutslipp, ikke og. For SSB var det vanskelig å se hvorfor økt fornybarproduksjon skulle være et  mål i seg selv. En økt totalproduksjon ville mest sannsynlig presse elprisene ned. Dette stimulerte til økt forbruk og ga et inntektstap for de tradisjonelle kraftprodusentene som ikke falt inn under sertifikatordningen, dette ga også tapte skatteinntekter. Koblingen mellom norsk kraftproduksjon og reduserte klimautslipp var altså høyst usikker, innenfor et felles europeisk kvotesystem argumenterte samfunnsøkonomene heller for at økt fornybarproduksjon i Norge ville ha minimal påvirkning på det totale klimaregnskapet.

Smølavindpark.                                                                         (Foto: Statkraft)

Parallelle posisjoner

Utviklingen i det videre arbeidet er interessant. Samfunnsøkonomenes analyser la på ingen måte ideen om et sertifikatmarked død. Fra 2001 og fram til vedtaket i 2020 kom det stadig nye utredninger som stort sett ga de samme prinsipielle vurderingene av sertifikatmarkedet. Frischsenterets rapport fra 2005 gikk så langt som å si at et elsertifikatmarked var uegnet til å nå samtlige av de målene de kunne identifisere i norsk energi- og klimapolitikk (Frischsenteret, 2005). Det manglet heller ikke på forslag til alternative løsninger. I kommentaren ” Grønne sertifikater
– dyr og formålsløs fornybar moro” i fagtidsskriftet Samfunnsøkonomen argumenterte fagdirektør i SSB , Torstein Bye, og professor ved UiO, Michael Hoel,  for at Norge heller burde satse helhjertet på kvotemarkedet og at dette var den mest kostnadseffektive måten å redusere klimagassutslipp på (2020). Til tross for motstanden fortsatte det politiske arbeidet med elsertifikatene.  De internasjonale ambisjonene ble redusert til det som i dag er en felles ordning for Norge og Sverige, og med EUs fornybardirektiv II ble igjen kvantitative mål for fornybarutbyggingen relevante.  I henhold til direktivet forpliktet Norge seg til å øke sin fornybarandel til 67,5 %, og for å nå et slikt mål var elsertifikatene godt egnet. I lovforslaget som ble sendt ut på høring i desember 2020 ble det også presisert at det kvantitative målet stod sentralt. Lovforslaget ble satt i en klimapolitisk sammenheng, men koblingen mellom den økte utbyggingen og reduserte klimagassutslipp ble ikke konkretisert. På hvilken måte norsk kraftproduksjon skulle bidra til å nå klimamål var derfor uklar. 

Til tross for at utredningene ikke støttet de premissene man la til grunn for å vurdere sertifikatmarkedet som et godt klimatiltak ser vi likevel at denne innrammingen videreføres. Samfunnsøkonomenes kost/nytte-analyser vant ikke fram politisk, og i stedet opprettholdes to parallelle posisjoner i kontroversen. Argumentene om kostnadseffektivitet ble møtt med argumenter om eksempelets effekt. Norge burde stå fram som et godt forbilde, og ta ansvar for miljøet, ikke kjøpe seg fri gjennom kvotemarkedet. Man la vekt på langsiktighet, og at klimaproblemet uansett ville kreve en økt produksjon fra fornybare kilder. Elsertifikatmarkedet stod heller ikke uten faglig støtte.  SINTEF-forskerne, Ove Wolfgang og Magnus Korpås, viste hvordan de økonomiske modellene utelot viktige faktorer. De mente at elsertifikatene ville gjøre en videre utfasing av ikke-fornybar energi enklere, og at lave kvotepriser ville gjøre det mulig å innføre nye utslippskutt (Wolfgang & Korpås, 2020). Både Bellona (2020) og Zero (2020) har i ettertid jobbet aktivt med å utrede mulighetene for norsk fornybar kraft i et framtidig europeisk kraftmarked, og framtidsutsiktene synes å være gode.

Ustabil forskning

Innføringen av elsertifikatmarkedet viser det som flere har pekt på som et kjennetegn ved klimadebatten, beslutninger må ofte tas til tross faglig uenighet (Skjølsvold, 2020). I slike tilfeller der man ikke har en samstemt vitenskapelig støtte problematiseres derfor en instrumentell bruk av forskningen. At politiske vedtak skal fattes på et godt kunnskapsgrunnlag er et viktig utgangspunkt, men samtidig viser den politiske virkeligheten at forskningen ikke alltid er like håndterbar. Tanken om linearitet, der utredninger alltid leder til enighet, blir derfor i noen tilfeller naiv. Dette er ikke et argument for å utrede mindre men for å ta høyde for at politiske beslutninger, særlig i klimaspørsmål, ofte må innebære en viss grad av usikkerhet. Med dette som utgangspunkt blir spørsmålet om Norge skal subsidiere fornybarutbygging mer nyansert. Det er vanskelig å opprette noen klare skiller mellom et riktig og et galt svar, og dette gjør også beslutningen mer ustabil. Uenigheten belyser på denne måten det vi kan kalle en politisk dimensjon ved forskningen (Francois, 2020). Det handler heller om å få rett, enn å ha rett.

Litteratur:

Bellona (2020) “Vindkraft – En nødvendig klimaløsning”, Oslo

Bye, Torstein og Michael Hoel (2020) “Grønne sertifikater
– dyr og formålsløs fornybar moro” i Samfunnsøkonomen nr 7, Oslo

Francois, K. (2020). “In-between science and politics”, Found. Sci. 16:161–171

Frischsenteret (2005). Pliktige elsertifikater, Oslo, Frischsenteret

Joule AS (2001). Obligatoriske markeder for grønne sertifikater - Virkemiddelbruken i andre land, Oslo, OED. 2001.

NRK Brennpunkt (2020). ”Et slag i luften?” første gang sendt 25.09.2020 NRK1

Olje- og Energidepartementet (2020) ”Elsertifikatordningen” hentet fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/oed/tema/energi_og_vannsressurser/elsertifikater.html?id=517462

Skjølsvold, Tomas M. (2020). “What we disagree about when we disagree about sustainability” i Society & Natural Resources: An International Journal, 26:11, 1268-1282

SSB (2001). Grønne sertifikater – design og funksjon, Oslo, SSB

Stiftelsen samfunns- og næringslivsforskning (2001). Sertifikatordninger for "grønn" varme – Prinsipielle og praktiske utfordringer, Bergen, SNF

Stortinget (1998) Stortingsmelding nr 29 (1998-1999): Om energipolitikken. Stortinget, Oslo.

Stortinget (2000) Energi- og miljøkomiteens budsjettinnstilling nr 9 (2000-2001). 

Wolfgang, Ove & Magnus Korpås (2020). ”Er grønnesertifikater ”dyr formålsløs moro”” SINTEF nyhetsbrev hentet fra http://www.sintef.no/upload/ENERGI/Nyhetsbrev/2020/Grønne%20sertifikater.pdf

Zero (2020). ”Kommer Norge på nett med Europa?”, Oslo

Om å lære av framtida

Er det mulig å lære av fortida? Kanskje når det gjelder enkelte ting. Men hva når vi trenger å utføre noe revolusjonerende nytt, når framtida MÅ være radikalt forskjellig fra alt vi har sett så langt?

MIT-forsker C. Otto Scharmer gir oss noen ideer om en slik øvelse. Han forklarer hvordan vi – for å kunne være virkelig innovative – må slutte å ”laste ned” våre gamle ideer og rammeverk for å prøve å presse de ned over nåtid og framtid. Alternativet han presenterer går ut på å være oppmerksom på nåtida for å ”komme i kontakt med” framtidas muligheter. Han foreslår at vi bør begynne med å observere nåtida, for deretter å trekke oss tilbake, reflektere, og forsøke å oppnå en indre innsikt eller kunnskap. Vi må tenke på hva det er vi vil at skal skje. Deretter er det bare å handle uten å tenke seg for mye om; å utforske mulighetene gjennom å handle. Men, dette er selvfølgelig ikke enkelt. For å kunne handle må vi ha et åpent sinn (som innebærer å slå av vår kritiske stemme), et åpent hjerte (slå av vår kyniske stemme), og en åpen vilje (som fordrer at vi slår av vår frykt).

Kan dette brukes på norsk energi- og klimapolitikk? Det er vel liten tvil om at vi trenger innovative løsninger. Nå mangler vi vel for så vidt ikke innovative teknologiske løsninger (selv om nye alltid vil være velkomne!) Vi må også strebe etter en annen slags innovasjon. Alle aktørene – politikere og teknologer, interesseorganisasjoner og forbrukere – må på en eller annen måte komme sammen i dialog. Og alle må på banen NÅ! Jeg velger å se bort i fra medias stadige forsøk på å framstille virkeligheten som om halve Norge er klimaskeptikere, samt noen politikeres strutsepolitikk, og påstå at vi i Norge i det minste er enige om i hvilken retning vi bør gå – om enn ikke om det er 20%, 85% eller 180% vi må redusere CO2 utslippene våre med.

Ifølge Scharmer behøver du bare å vite to ting; retningen du ønsker å gå, og det neste skrittet du trenger å ta for å gå i den retningen. Vi behøver ikke å vite akkurat hva resultatet skal bli (det blir uansett ikke det som vi tror nå) for å begynne å gå i riktig retning. Det er tid for å HANDLE!

Snow throwing

For those of you who like to read vicariously about my life in the frigid Northeast, I thought I would share what is involved in using a snow thrower.  The recent snowstorm was relatively light, but it blew some massive snowdrifts that were over 18 inches deep across our driveway that I had cleared previously.

Gearing up to go out and use the snow thrower makes me think of putting on a spacesuit.  I pull yellow waterproof slickers over my fleece lined jeansI, then put on full-length rubber boots with heavy cotton athletic hiking socks under and pull the slickers down over the boots.  Then a full-length Thinsulite insulated jacket is zipped up all the way to my chin.  Under the jacket I wear just a T-shirt and a plaid flannel shirt, any more than that and I would sweat too much and sweating is a bad idea in frigid temperatures because it makes you feel a lot colder.  I wear very thick Thinsulite insulated gloves with good rubber grips on them.  On my head I have a padded wool hat, and hearing protection that also serves to warm my ears.  (The snow thrower is quite loud).

I use a 5 hp craftsman snow thrower that incorporates all of the basic controls

There are 5 forward speeds, and 2 reverse speeds that are selected by a big lever.

a crank handle allows me to rotate the chute to direct the snow left and right.

 

The top end of the chute can be tilted to direct the snow further or closer to the thrower.

Squeezing the left handle clutches in the auger that sucks the snow into the impeller.

Squeezing the right handle engages the drive clutch.

  

 

Starting a snow thrower is just like starting a gasoline lawnmower.  I set the throttle to full speed, pump a little gas into the carburetor and then pull start it.  I also have the option of using an extension cord to start it electrically which can be convenient sometimes.  Like a lawnmower (or tractor) the engine runs at a constant rate set with a throttle lever, and you set a gear that is appropriate for the snow depth.  Drop it into gear and off we go!

On a day like today, the temperatures barely got up to 15°F with wind blowing at an average of 20 mph and wind chills down around 0°F in the gusts.  There are times where the fine snow blows back onto my face and freezes into my beard mixing with snotcicles from my running nose. 

There is a lot of strategy involved in planning where to throw the snow.  If you throw snow upwind it will just blow back in your face, and that is not only unpleasant but ineffective.   So every pass I have to adjust various aspects of the thrower to put the snow where I want it to go by turning the chute and selecting the appropriate gear and tilt angle for the chute.  For instance if there are only a few inches of snow on the ground I can cruise along in third or fourth gear.  But when the snow is at or above the height of the hopper, I slow to a crawl in first gear leaving the auger running and stopping and starting forward momentum using the right hand clutch handle.  I can hear the engine straining when it is chewing down on too much snow and that is a sign to either drop to a lower gear or pause to let the thrower catch up and chew through the snow in its hopper.

It takes me anywhere between one and two hours to clear our property depending on how much snow has landed.  I need to clear our driveway which is relatively small, but also a path between the house and my workshop.  Another path around to the back of the house so we can get to the woodpile from the rear basement door.  And another path around my workshop to make it easier to access my woodpile, and to clean snow off my collectors and solar panels.  All in all this amounts to hundreds of feet and tons of snow that need to be moved.

I have to admit that it is quite a bit of fun as this is the closest I will get to using heavy earth moving equipment.   Almost every boy/man idealizes having a job using big earth moving equipment I think.   For those of you in southern climates, I hope you have enjoyed this vicarious ride along with me and my snow thrower.

One of the impacts of climate change is an increase in the number of severe precipitation events.  

The jet stream is being severely affected by changes in the Arctic.  The result is that there is an "Atlantic conveyor" that draws moisture from the Gulf of Mexico and blows it up along the East Coast.  For the last several weeks, we have had a series of heavy snowstorms arriving a few days apart.   Any one of these storms by itself would not be an anomaly, but this consistent sequence of heavy storms is a clear indication of climate change. 

Skifergass til besvær

Teknisk Ukeblad 0410 forteller oss at takket være teknologiske gjennombrudd kan amerikanerene nå suge opp skifergass fra bakken i 70 år framover. Det TU ikke forteller oss er de gigantiske CO2-utslippene som følger dette gjennombruddet.

Ja, gass er renere og slipper ut mindre CO2 enn kull. Dette teknologiske gjennombruddet vil allikevel ikke bidra positivt i en klimasammenheng ved å erstatte kull, som er mantraet til gassfanitikerene hver gang spørsmålet om bruk av gass dukker opp.

Verden har et økende energibehov fremover. For å dekke dette behovet vil man bruke det man har mye av og det som er billig. Det finnes mye kull i verden, og den er billig. At gass vil erstatte kull er bare tull. Gass vil erstatte fornybar energi og energieffektivisering, og dermed øke utslippene av klimagasser.

La gassen ligge under jorda til et globalt avgiftssystem på CO2-utslipp, eventuelt et velfungerende kvotesystem, er på plass. Først da vil gassen fortrenge kull, og få en rettferdig konkurranse med fornybar energi og energieffektivisering.

Cli-Fi and climate awareness

I have been reading science fiction since I was a kid in the 1960s.  Currently, I read two or three SF books every month on my Kindle and sometimes go back and re-read books that I had read in print years ago.  I particularly enjoy science fiction that takes an existing facet of our world or culture and extrapolates it into the future.  Some SF authors work in the new genre known as "climate fiction" (or Cli-Fi) in which the story focuses on climate change in the near future.

Several years ago I read Kim Stanley Robinson's science in the Capital trilogy that focus on abrupt climate change set in the present day.  Kim is one of Science Fiction's best authors and also one of my personal favorites.  His books tend to be long and wordy and filled with relevant and apparently well researched science, while his characters remain engaging throughout.  Beginning with "Fourty Signs of Rain", this trilogy left a profound impact on me and permanently changed the way I see the world.  Since then I have studied climatology and climate change and have come to believe that what he has portrayed in these books is quite likely to occur this century. 

If you enjoy reading fiction, or science fiction as a way to gain insights into our contemporary culture as I do, you will find these books a good read.  

I recently read John Barnes book "Mother of Storms" which sets a much more dramatic scenario in some ways than Robinson's books.  John is one of Science Fiction's "killer B's" that include other great authors such as Greg Benford, David Brin and Greg Bear - all favorites of mine.  The abrupt climate change scenario in this book is based on cutting-edge science and proposes the idea that enormous methane releases from clathrates buried under the Arctic could trigger a jump in global temperature which in turn could create massive hurricanes on a scale never seen before.  Given that this book was first published in July 1994 (I read a re-print from 2102), it reads as amazingly prescient even today given what we know about the methane trapped under the oceans in the Arctic.  This is known as the methane gun hypothesis in climate studies and is an issue of grave concern to climate scientists as a potential trigger for extremely abrupt climate change.  We are already beginning to see the impacts of increased ocean and air temperatures on moisture uptake into the atmosphere in the form of increasing numbers of severe rain and snowfall events.

Barnes's book follows several intriguing characters through the mayhem that ensues as a giant hurricane and its spawn devastates much of the planet.  This is no made-for-TV style novel, but one grounded deeply in reality and science.  The only thing I found uncomfortable was his penchant for portraying sexual deviance and torture, along with horrifying ways to die.  This is no book for the faint of heart, and portrays a dystopian future humanity.  Nonetheless it is a vivid and engaging read that puts the potential for abrupt climate change into a clear context of a near future human world scenario.

I am currently reading Kim Stanley Robinson's book "2312".  As the title would suggest it is set in the future long after the Earth has been impacted by climate change.  Humanity has become interplanetary and inhabits most of the moons and planets in the solar system.  His characters are deeply engaging and the story is rich and filled with wonderful science fiction technology insights and obscure cultural references.  This is yet another book which indirectly addresses climate change as a possible future for humanity and I highly recommend it as a good read even though I'm only about one third of the way through the book.

If you enjoy reading fiction, or science fiction and want to learn more about climate change, these books create an entertaining and yet factually based way of absorbing knowledge about this crisis that humanity will certainly be confronting in the foreseeable future.

Klimaskepsis

Såkalte klimaskeptikere er svært synlige i det norske mediebildet, som for eksempel i det som startet med artikkelen "Lei av CO2-hysteriet" i Teknisk Ukeblad i høst, som førte til en hel flom av artikler og leserinnlegg. Saker som disse kan gi inntrykk av at det er to separerte leire av forskere i norsk akademia, som er uenige om hvorvidt klimaforandringer er noe vi trenger å ta hensyn til i det hele tatt.

I kveld arrangerte Norsk Klimanettverk et debattmøte om dette temaet på Litteraturhuset i Oslo. I debattpanelet deltok det to personer som hadde interessante synspunkter; en klimaforsker (Pål Prestrud) og en "klimaskeptiker" (Kjell Stordahl). I tillegg deltok tre journalister, en Høyre-politiker og en Oslo-synser, som like godt kunne holdt kjeft alle sammen. Det vil si, det var interessant å se saken fra media sitt synspunkt. For dem er det nemlig vanvittig interesse rundt sakene som har med "klimaskepsis" å gjøre, og de tjener masse lesere på å gang på gang konfrontere seriøse klimaforskere mot mindre seriøse klimagranskere med sterke meninger. Siden de får masse oppmerksomhet for disse sakene, kan man jo egentlig heller ikke klandre journalistene for den jobben de gjør, for de gjør jo akkurat det det en journalist gjerne er ansatt for å gjøre, nemlig å skrive artikler som folk gjerne vil lese.

Men, etter å ha sett denne debatten slår det meg at det mangler noe. Det mangler en person som kaldt og upartisk kan fortelle hvem klimaskeptikerne egentlig er, og hva de egentlig vil. Og som samtidig kan fortelle hvem klimaforskerne er, og om det er noen grunn til å tro at de ønsker sette opp en konspirasjon mot borgerne av verdenssamfunnet for å få slutt på bruk av fossile energikilder. Kunne dette være et forskningsprosjekt, kanskje?