En framtid full av sol?

Egil Krystad, stipendiat ved institutt for materialteknologi, NTNU

Sommeren nærmer seg slutten, og vi nordboere må igjen innstille oss på kaldere dager. Selv har jeg tilbrakt hele sommeren i gamlelandet, og den eneste langturen gikk til Lofoten – et sted man må bruke ullgenseren merkverdig mye i løpet av juli til tross for at sola skinner nesten døgnet rundt. Og som forsker innenfor solenergi er det lett å la tankene vandre. For hvordan ville det egentlig vært om solenergi var i mer utstrakt bruk her til lands? Ville sol som energikilde egentlig kunnet spilt en rolle i energiforsyningen? Hadde vi kanskje kunnet utnytte sola skikkelig bare i noen måneder hvert år? Og er det stor forskjell på å bruke solceller i regntunge Bergen imot for eksempel på det solfylte Sørlandet? Disse spørsmålene er det ikke bare jeg som har stilt meg, men også mange huseiere rundt om i landet, og antakelig i større grad etter hvert som prisene på solanlegg fortsetter å synke slik de har gjort de siste åra. I starten av 2020 måtte man ut med 4.5 euro pr watt (så et dugelig anlegg på 2 kW ville kostet 9000 euro, sett bort fra montering og omformere) – allerede i 2020 hadde prisen blitt halvert, og den synker fortsatt.

Enn så lenge er likevel problemstillingen om hvorvidt solceller er lønnsomt for en privatperson i Norge veldig enkel: Svaret er stort sett nei. Vi er velsignet med å kunne hente billig kraft ut fra vassdragene våre. Og er det noe Norge er dekket av, er det vel heller vann enn sol. Heller ikke finnes det noen systematisk rabatt og innarbeidet ordning som gir gjenytelse for ubrukt solstrøm som mates inn på nettet. Ennå. Og til sist kan vi ta med at selve installasjonen i de aller fleste tilfeller blir voldsomt dyr fordi vi ikke har noe etablert miljø med montører og veldig få bedrifter som konkurrerer. Dette siste er mer en ond sirkel som jeg selv har tro på at vi vil kunne komme oss ut av. Og når dét skjer, er det mye som kan løsne.

Hvilken fremtid vi kan få når det først løsner, fikk jeg høre et eksempel på fra min mor da hun fortalte om sin sommerferie i år. Hun hadde vært en tur i Danmark, hos noen slektninger av oss som bor cirka midt på Jylland og driver gård. Faren på bruket, Knud, var veldig stolt, for de hadde nettopp gjort en viktig investering som ville gi dem store besparelser mange tiår framover. De hadde satt opp et solcelleanlegg ute på åkeren. Fra anlegget kommer Knud til å samle inn halvparten av energien han trenger, minst 30 år fram i tid, og med minimale kostnader til service og reparasjoner sammenliknet med om han skulle installert en privat vindmølle, som jo også er en strømkilde danskene har blitt veldig flinke på. Alt tyder på at solcellene er de nye vindmøllene.

Knuds kone foran det nye solanlegget.

Danmark fylles altså opp med store mengder solenergi. Dette har ikke så mye med nivået av solinnstråling å gjøre, for det er ganske labert sammenliknet med sydligere breddegrader. Hovedsakelig bunner det i at generelle strømpriser i landet ligger oppunder 2 kr per kWh, som kanskje har gjort danskene mer ivrig på å være på utkikk etter nye energikilder enn vi er her oppe. Og nå som solcelleprisene har falt betraktelig de siste åra har de altså virkelig våknet og brettet opp ermene. Nå er de i stand til å montere et solanlegg raskere enn du kan si kartoffel. Bare i løpet av 2020 foregikk det en eksplosjon i antall installasjoner i Danmark, som endte i en tidobling av antallet solanlegg innen mai 2020. Tidoblet kapasitet i løpet av 16 måneder! Det er ikke uvanlig å høre prognoser om at hele Danmark vil forsynes utelukkende av sol og vind innen kort tid. Så det er unektelig en spennende tid å være en del av solindustrien.

I mitt doktorgradsarbeid driver jeg med å kartlegge kjemiske data innenfor en produksjonsprosess for solcellesilisium. Silisium, Si, er et grunnstoff som utgjør grunnlaget for 90 % av solceller produsert i verden i dag. Som du kanskje vet er det helt umulig å lage en solcelle basert på silisium hvis ikke metallet har et veldig lavt innhold av andre elementer, eller urenheter. Disse stammer fra silisiumprosessens råvarer (kull og kvarts) og nivået av dem må reduseres før metallet kan smeltes om og skjæres opp i skiver. Mange metoder finnes for å rense (raffinere) silisium. Den rensemetoden jeg forsker på kalles slaggraffinering, en velkjent måte å fjerne urenheter innenfor metallurgien som utføres mens silisiumet er i flytende (smeltet) tilstand. Også andre metallurgiske metoder kan gagne silisiumets renhet, og kombinert kan man oppnå en prosesslinje som reduserer innholdet av uønskede grunnstoffer fra silisiumet så det blir rent nok. Innen solindustri har metallurgiske metoder imidlertid ikke vært særlig populære, noe som først begynte å endre seg rundt årtusenskiftet.

Den rådende metoden for å klargjøre silisiumet for solcelleproduksjon har vært Siemensprosessen, en veldig godt etablert og ganske kompleks måte å gjøre ”skittent” silisium omtrent fritt for urenheter. Også andre avarter har dukket opp, blant annet REC som har hatt suksess i lang tid med sin ”fluidized bed”-metode. Men uansett er disse metodene, som alle består i at silisium i form av klorforbindelser føres inn i gassreaktorer under høye temperaturer og trykk, dyre og omstendelige. Nå har Siemensprosessen og dens ”familie” fått hard konkurranse fra de metallurgiske metodene og forhåpentligvis vil vi kunne fortsette å senke kostnadene på raffinering ved hjelp av slike metoder. Og det er ikke små energibesparelser vi snakker om her. Prosessen med å fjerne urenheter fra ett kilo av det silisiumet som kommer fra smelteverket, krever minst 150 kWh ved bruk av Siemensprosessen. Man har vist at man kan framskaffe et tilfredsstillende produkt ved hjelp av metallurgiske metoder med mindre enn 50 kWh pr kg. Ett års produksjon av solsilisium kan ligge på 5000 tonn ved en middels stor fabrikk. Litt regning viser oss dermed at vi sparer 100 kWh per kg eller 500 GWh på ett år, det vil si det samlede energiforbruket til én million lyspærer på 60 W.

Mange aspekter taler for å gå over fra Siemensprosessen til metallurgisk raffinering. Vi kan jo starte med å slå fast at det er langt billigere. Og som kjent, money talks; prisen på det ferdige produktet er i mange tilfeller alt som betyr noe. Riktignok vil kvaliteten på metallet også kunne variere, men dette avhenger mye av prosesskontroll og hvor flink man er til å stille gode anslag på råvarenes renhetsgrad fra begynnelsen av prosesslinja. I tillegg er det en fordel at man kan gjennomføre metallurgisk raffinering helt uten bruk av giftige klorgasser og andre ulumskheter, som er tilfellet når man bruker kjemiske metoder. Hva som vil skje på disse feltene framover, er ikke lett å spå noe om. I alle tilfeller må fokuset innen forskningen opprettholdes, både på de etablerte prosessene og nye rariteter som måtte dukke opp. Kanskje vil man finne en revolusjonerende snarvei som gjør Siemensprosessen til kongen på haugen igjen; kanskje vil noe tilsvarende skje med metallurgisk raffinering. Det eneste som er helt sikkert at vi ennå ikke har funnet den perfekte måten å lage solcellesilisium på.

Og for å vende tilbake til spørsmålene om Norge og solenergi: Framtida vil kunne ha utrolig mye solceller å by på også for oss trege og regntunge nordmenn, utviklingen i Danmark tatt i betraktning. Vi befinner oss tross alt ikke så fryktelig langt unna dem geografisk, og teknologien blir som nevnt stadig billigere og bedre. Etter hvert vil det også bli stadig flere som er i stand til å krabbe opp på norske hustak og fikse 30 år med fornybar strøm, og flere huseiere som etterspør det. Men det gjelder å løfte blikket.

Referanser:

”2020-målfor solenergi nås i år” Information.dk, september 2020.

“Retail Price Summary - March 2020 Update” Solarbuzz.

”Silicon Materials and Devices R&D” NREL (National Renewable Energy Lab.).

J.O.Odden, G.Halvorsen, H.Rong, R.Gløckner. Comparison of the energy consumption in different production processes for solar grade silicon. Trans. Silicon for the chem. and solar industry, Oslo, 2020.

Noreg - ein framtidig biogassnasjon?

 

Av Kristian Fjørtoft, stipendiat ved Institutt for matematiske realfag og teknologi (IMT), Universitet for Miljø og Biovitenskap (UMB)

Svar: Nei!

Det er lite truleg at biogass , i overskodeleg framtid, vil utgjere ein betydeleg del av BNP i Noreg. Like  vel kan biogass utgjere ein særs verdifull del av det framtidige biletet der fornybar energi skal dekkje ein stadig større del av Noreg sitt energibehov.

I arbeidet mitt her ved UMB har eg mellom anna sett på sett på forbehandling av halm og samrotning av storfegjødsel med ulike tilleggssubstrat. Det er eigentleg ganske utruleg at mikroorganismar dannar høgverdig kjemisk energi frå avfall og gjødsel. I følgje Raadal et.al. (2020) kan avfall og biprodukt på landsbasis gje seks TWh i året i form av biogass. Etter utrotninga vil substratet ved eit gardsbiogassanlegg verte nytta til gjødsel på åker til ny fôr- og matproduksjon. Næringsemna har gjennom prosessen ikkje berre vorte bevart men også gjort meir plantetilgjengeleg. Såleis styrker ein grunnlaget for matproduksjon for komande generasjonar samstundes som ein hentar ut fornybar energi.

Frå ein kubikkmeter med flytande storfegjødsel har vi i forsøk fått over 90 kWh energi i form av metan, medan frå matavfall har vi fått over 900 kWh per kubikkmeter. Biogassproduksjonen vil variere etter innhald av organisk tørrstoff i substrata, samt kor lett dei let seg bryte ned. Det å flytte store mengder gjødsel til sentrale anlegg, vil truleg påvirke den totale energibalansen negativt. I Sverige og Danmark har ein no byrja å sjå på konsept der ein har biogassanlegg ute på dei enkelte gardsbruka og i staden sender gassen gjennom røyr til sentral oppgradering. Matavfallet vert i dag til ei viss grad nytta til produksjon av biogass ved sentrale anlegg. Ein del vert til dømes skipa til biogassanlegg i Danmark. Matavfall og andre energirike tilleggssubstrat bør heller nyttast ved norske anlegg, og slik styrke den nasjonale produksjonen av fornybar energi. Det å bruke fossil energi på å transporterer energi og næringsstoff ut av landet er svært lite framtidsretta.

Biogass består av om lag 60 prosent metan. Etter ei enkel oppgradering kan difor biogass erstatte naturgass. LBG (Liquid biogas) vil såleis kunne erstatte LNG (Liquid natural gas) og vere eit godt alternativ for skip og langtransport etter veg, medan CBG (Compressed biogas) vil kunne erstatte CNG (Compressed natural gas) og vere drivstoff for bussar og personbilar med lang rekkevidde. Av metan frå biogass kan ein også syntetisk lage metanol, som via produksjon av formaldehyd kan verte nytta i produksjon av plastikk og måling. Metanol kan også verte nytta i produksjonen av biodiesel. Viktigaste bruksområdet vil truleg like vel vere å nytte metanen til drivstoff.

Biogass vil såleis kunne vere ein viktig del av det framtidige energibiletet både i Noreg og internasjonalt.

Referansar:

Raadal, H. L., Schakenda, V., Morken, J., 2020. Potensialstudie for biogass i Norge. Rapport . Østfoldforskning og Universitetet for miljø og biovitenskap.

Trenger vi smart strøm?

av William Throndsen, Stipendiat ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, og tilknyttet CenSES

Q: Trenger Norge smart strøm?
A: Hva er smart strøm?

Noen ganger opplever vi såkalte strømkriser i Norge. I ulikhet med andre land vi ikke kan sammenligne oss med er våre kriser som oftest begrenset til mildt ubehagelige økninger i strømprisen, dertil påfølgende medieoppslag om nevnte økninger i strømprisen, etterfulgt av at et opplevd ‘politisk ansvar’ dukker opp. Det var kanskje nettopp et slikt ansvarstagende som etter strømkrisa 2006/2007 førte til at såkalt smart strøm, eller Automatiske Måle- og Styringssystemer for strøm (AMS) på ordentlig ble satt på agendaen i 2007. Det var da Olje- og energidepartementet gjorde det til et uttalt mål i budsjettforslaget sitt for 2006-2007, og satte Vassdrags- og energidirektoratet på saken med «å fortsette utredningene om AMS» men nå også med «mål om å implementere nye teknologier i energimarkedet» [i]. Den gangen ble denne teknologien sett på som en rask og grei teknologisk fiks på det som i hovedsak dreide seg om et fordelingsproblem: strømmen nådde ikke frem fordi ledningene i sentralnettetvar for tynne, midt-Norge var en flaskehals. Daværende Olje- og energiminister Terje Riis-Johannesen, under press fra strømkrisen og lidelsene den førte med seg, søkte å utnytte denne teknologiske fiksen for å slå to fluer i en smekk. Først og fremst slapp man unna det man kanskje så på som en større utfordring, nemlig en styrking av sentralnettet, og i tillegg viste man politisk handlekraft ved å bringe en løsning på banen.

Men nå har dette innlegget kanskje begynt i den gale enden, nemlig i den tørre politiske, fremfor den spennende teknologiske.
Teknologien det er snakk om tilskrives ofte potensialet til å revolusjonere måten vi forholder oss til strøm på, og på sikt å skape det mange har referert til som «fremtidens energinett», og av noen sågar «ekteskapet mellom strøm og internett». I dagens situasjon er forholdet vårt til strøm karakterisert av en plug & play-tilnærming, hvor strømmen vi bruker forblir usynlig, og kun viser seg i form av de tjenestene den muliggjør. For å si det enkelt, vi tenker ikke strøm i kr/kWh: vi tenker at den gjør det lyst og varmt, og uten den blir det mørkt og kaldt. Fire ganger i året kommer smellen, som uansett hvor mye den svir ikke klarer å få oss til å endre forbruksmønsteret vårt. Det skal mer til enn en vag fornemmelse av at strømmen er dyr for å legge om hverdagslivets vaner og rutiner. Det er her smart strøm kommer inn, med smartmåleren som første brikken i et spill som skal utgjøre «the missing link» mellom sluttbrukeren og det perfekte strømmarked. Forholdet vårt til strøm er nemlig ifølge økonomene forkvaklet. Som rasjonelle økonomiske individer (homo economicus) mangler vi den informasjon vi trenger for å realisere oss som sådanne i strømmarkedet. Vi har ikke mulighet til å vite hva det faktisk koster å bruke strøm i det vi bruker den. Dette er det meningen at AMS skal kunne hamle opp med, ved at man bytter ut den gamle strømmåleren med en automatisk og «smart» strømmåler, altså en smartmåler. Smartmåleren måler strømforbruket hyppigere og i større detalj, og sender informasjon om dette på egenhånd tilbake til en sentralisert datahub. Datahuben er fortsatt på tegnebrettet, men når den er ferdig utviklet vil den fungere som bindeledded i et kundesentrisk strømmarked, og alle aktører i markedet – det være seg nettselskap, strømleverandører eller kunder – vil forholde seg direkte til datahuben.

På denne måten kan den aggregerte mengden informasjon benyttes til å foreta bedre beslutninger i strømmarkedet, og man ender opp med sluttbrukere som i en veldig reell grad er eksponert for det faktiske markedet for strøm. Men smart strøm handler ikke bare om mikrogridet. Det skal også kunne legge til rette for økt bruk av distribuerte, fornybare energiresusser, muliggjøre mikrogenerasjon, og effektivisere driften av nettet. I markedsøyemed kan de informasjonsteknologiske aspektene benyttes til å integrere markeder både innad og på tvers av landegrenser, og sist men ikke minst, lette forbrukstrykket i de timene med størst etterspørsel, ved hjelp av såkalt demand response. Det var nok dette siste som lokket Terje Riis-Johannesen til å bringe AMS på banen i utgangspunktet, for hvis kundene kunne få et prisinsentiv til å kutte forbruket på de tidene med størst last, ville flaskehalsen ha nok plass en stund til.

Det kan virke som om markedsaspektene har stått øverst på ønskelista til departementet og direktoratet, som sammen utgjør opphavet for presset på nettselskapene til å innføre AMS. Og det er her overskriften på innlegget kommer til sin rett. De eneste som foreløpig har et modikum av oversikt over hva AMS faktisk innebærer er nettselskapene, som fortsetter å arbeide med utfordringen det er å omsette forskriften, som sier hva AMS skal kunne gjøre, til teknologiske løsninger som oppfyller disse målsetningene. Arbeidet til nettselskapene begynte først og fremst med å avkle AMS-initiativet fra OED som symbolpolitikk. På dette tidspunktet var teknologien som ble etterspurt rett og slett ikke-eksisterende i implementerbar form, ikke bare fordi tekniske løsninger i form av kommunikasjonsinfrastruktur og datasikkerhet ikke var på plass, men at de som lever av å sette sammen og levere til nettselskapene de verktøyene de trenger for å drifte nettet, leverandørene, ikke i særlig stor grad hadde oversikt over hva som nå ville bli etterspurt. Faktisk ble ikke arbeidet med å tolke forskriftens krav ferdig før sommeren 2020, og da man endelig var i mål med dette var det tydelig at enda en utsettelse av fristen måtte til. Nettselskapene har ikke gått stille i gangene til myndighetene når det har kommet til utformingen av denne teknologien og forskriften som regulerer den.

Hvorfor knytter det seg så mye kontrovers til en teknologi som lover så mye godt? Vel, først og fremst fordi lovnadene vekker mer skepsis enn optimisme. Nettselskapene i Norge har gjort mer eller mindre den samme jobben i 100 år. Nå står de ovenfor et krav om endring fra en utydelig men streng forskrift, som kommer med tydelige funksjonskrav, mens konkrete teknologiske løsninger for å møte disse kravene mangler. Nettselskapene er dermed tvunget til å sette i gang forskning og utvikling for å finne ut hva de trenger for å lage smart strøm, noe de heller ikke er spesielt godt innrettet for å drive med. Nettselskaper i Norge er underlagt inntjeningstak, rammebetingelser som sier at de ikke kan kreve høyere tariffer fra kundene sine enn det de bruker på faktiske investeringer i nettet. Forskning på og utvikling av AMS er ikke dekt av dette (selv om dette er i ferd med å endre seg, muligens nettopp på grunn av AMS). Dette øker risikoen for nettselskaper, som ikke på langt nær føler seg hjemme i prøve-og-feilebransjen. I tillegg krever forskriften attpåtil en deadline for implementasjon, noe som i seg selv skaper motvilje. Frykten for fristen er reell i nettselskapene. Å bli tvunget til å innføre en umoden teknologi for tidlig vil på sikt kunne føre til en sub-optimalisering som stikker kjepper i hjulene for de ønskede samfunnsøkonomiske gevinster som AMS sies å skulle levere. Som en ingeniør i ett nettselskap uttalte: «vi trenger state-of-the-art, ikke fordi vi trenger det fra dag én, men fordi vi trenger det i de siste stadiene i livet til teknologien». Fristen har sammen med risikobildet ført til at nettselskapene har konsolidert utviklingsløpet av AMS. Løsningene som blir valgt vil ikke på noen måte overgå funksjonskravene til forskriften, men fokuset på åpne standarder vil kanskje sørge for at sluttresultatet ikke havner i en blindgate.

Spørsmålet om hvorfor vi trenger AMS gjenstår. Utfordringene stopper ikke ved utviklingen av smarte målere. Hvordan disse smarte målerne og den informasjonen de skal aggregere faktisk kan utnyttes i brukssituasjonen er enda i det blå, og vil ikke inntreffe som sidevirkninger av selve dingsen. Nettselskaper, som i følge pådrivere kan utnytte AMS til å bli mer effektive, blir nødt til å omstrukturere verdikjedene sine for å realisere denne effektiviteten, ikke bare i abstrakte termer, men også rent konkret i form av ny IKT-infrastruktur og kompetansen til å drifte og nyttiggjøre seg av den. Sluttbrukere trenger også løsninger langt utover selve smartmåleren til å utnytte informasjonen i beslutningsprosesser om sitt eget strømforbruk. Dette er løsninger som ikke vil utvikles av nettselskapene, men som må utvikles og markedsføres av tredjepartsaktører, tjenesteleverandører som i stor grad enda ikke finnes. Strømleverandører må utvikle og implementere nye markedsmodeller til sine kunder, som til syvende og sist må ha kompetanse for å forholde seg til dem. I møtet med denne kontroversen mellom regulator og kraftindustri er det slående hvor kraftig pådrivet for smart strøm har vært, på tross av motsetningene som har blitt reist av nettselskaper og de store usikkerhetsmomentene som foreligger i faktisk nytteverdi av denne investeringen (anslått til å ligge et sted mellom 5 og 15 milliarder kroner). Det kan synes som om myndighetene er ivrige etter å implementere teknologien i håp om at «effektene» av den vil kunne manifestere seg senere som et mer effektivt, integrert og brukervennlig energimarked – en teknologisk fiks. Innfallsvinkelen er drevet ovenfra-og-ned, og endel utfordringer har muligens blitt skjøvet til side for å bli tatt hånd om siden.

Et uttalt mål fra myndighetene om AMS er at det ikke skal implementeres som en ferdig teknologi, men at markedet skal ta hånd om omkringliggende løsninger i form av software og hardware som kan smarte opp strømforbruket. Tilliten til markedet synes svært høy med tanke på push fra tredjepartsleverandører, men også til det som foreløpig er et ikke-eksisterende pull fra sluttbrukerne. Dette virker å ligge på kant med uttalte målsetninger om å gjøre sluttbrukerne smartere, og det kan virke som om målene i større grad er makroøkonomiske. Dette gir mening om man tillater at myndighetenes egentlige målsetning med smart strøm er å la den fungere i første omgang som en bro til det europeiske strømmarkedet, et virkemiddel for å effektivisere drift av nett, og i større grad utsette oss for prisinsentiver på sluttbruk av strøm. I dette tilfelle er AMS i sin foreløpige konstruksjon kanskje smart nok, og at hvor mye mer smart det blir foreløpig er usikkert. I alle tilfeller er innføringen av AMS i Norge et godt eksempel på hvordan politikk og teknologiutvikling kan henge sammen. Energipolitikk inngår i dette tilfellet i den teknologiske løsningen vi sitter igjen med, og når det politiske arbeidet avtar til slutt, står teknologien igjen som en stum bibringer av politikkens vilje.

Referanse:
[i] OED (2007): St.prp. nr. 1 (2006-2007). Oslo: Olje og Energidepartementet

Kva kan vi eigentlig gjere?

Eg deltok på "Kunnskapsbyen forum" i går, der klimaproblematikken og dens løyningar sto på agendaen. Med "Kunnskapsbyen" meiner vi her Kjeller/Lillestrøm, ein stad med høg konsetrasjon av teknologibedrifter, særkilt innan energiteknologi. Det var difor mange teknologar til stades, og eg kan vel trygt seie at det prega møtet.

Eg regner meg sjølv i høgste grad for å være energiteknolog, og det som kom fram på møtet fall derfor i god jord, der vi fekk foredrag om rolla vindkraft, solceller og vatnkraft speler for å finne løysinger til klimaproblemet. Men sjølv om eg er teknolog, liker eg også banale spørsmål. Gjerne med tilsvarande banale svar.

På sjølve innkallinga til møtet vart følgjande svært banale og nære spørsmål stilt: "Kva kan vi i Lillestrømområdet gjere for å bidra til å løyse klimaproblemet?".

Spørsmålet er svært enkelt, og men vi fekk ikkje noko godt svar på spørsmålet på møtet. Eg vil difor gjerne besvare spørsmålet her.

1) Transport

Vi i Lillestrømområdet kan for å bidra til å løyse klimaproblemet tenkje meir på korleis vi forflytter oss og kor mykje vi forflytter oss. Vi kan bruke mindre bil og meir tog, buss, sykkel og føtter. Vi kan handle på den lokale butikken i staden for på kjøpesenteret. Vi kan bruke mindre fly og meir tog, meir videokonferanser, telefon og e-post. Vi kan prøve å unngå lange flyreiser, særskilt med jobben men også på fritida. Vi kan kjøpe oss elektrisk bil i staden for bensinbil.

Å tenkje på korleis vi bruker transport, er den enklaste måten vi i Lillestrømområdet kan bidra til å løyse klimaproblemet raskt!

2) Energibruk

Vi i Lillestrømområdet kan tenkje på korleis vi bruker energi både heime og på jobben. Vi kan bruke mindre straum, slik at vi får meir straum som kan eksporterast til utlandet og erstatte energiproduksjon frå kol. Ved å spare energi kan vi frigjere ny energi som gjer at vi kan sleppe å ta vanskelege diskusjonar og avgjerder om utbyggjing av meir vind- og vasskraft i vakker norsk natur. Vi kan senke innetemperaturen ein grad eller to, lukke dører til rom som ikkje er i bruk, skru av lys der det ikkje trengs, bruke sparepærer og bruke mindre enn 5 minutt på å dusje. For dei som byggjer nye hus eller bygningar, er det viktig å tenkje på energibruk, både i varme og kulde.

Vi treng ikkje å ta ut mobilladaren vår frå stikkontakten når den ikkje er i bruk. Mobilladaren bruker nesten ikkje straum i det heile, så dette er det eg vil kalle placebo-klimaredning.

3) Næringsliv

Vi i Lillestrømområdet har som sagt ei høg konsentrasjon av teknologibedrifter, og dette er sjølvsagt også viktig for å bidra til å løyse klimaproblematikken. Vi kan derfor jobbe for å byggje opp eit bærekraftig næringsliv i Noreg, med ein industri som ikkje er avhengig av produksjon av fossil energi. Mange av våre naboland har klart dette, så kvifor skal ikkje vi klare det? Vi kan jobbe for at det skal bli ein enkel og smertefri nedtrapping av produksjonen av olje og gass, vi kan jobbe for å skape gode alternativ!

Vi kan ikkje godta den paradoksale retorikken til politikarane, vi må forstå at det blir for dumt om Noreg i 2050 er ein "nullutsleppsnasjon", samstundes som vi pumper opp mange hundre millioner tonn karbon per år fra Nordområdene. Dersom dette er situasjonen i 2050, vil eg skamme meg over å være norsk, og eg vil føle at vi fra Lillestrømområdet har mislukkast med det vi så gjerne ville gjere i 2020.

Hugs at enkle spørsmål med enkle svar ofte kan være det som skal til for å løyse store problem! Eg ønskjer med dette alle oss som bur i Lillestrømområdet lukke til med å bidra til å løyse klimaproblemet.

Crafting climate transitions from below

By Roger Andre Søraa, PhD candidate at Center for Technology and Society Department of Interdisciplinary Studies of Culture, NTNU.

The role of craftspeople in climate-friendly buildings

There are about 2.4 million private-residences in Norway. Altogether, Norwegian buildings account for approximately 40% of all land-energy usage. Building and renovating to more climate-friendly houses, for example passive-houses and low-energy houses, can greatly lower the national energy usage. Many interesting projects have been made and are underway, like Powerhouse Brattøra, shown below. 

But who will do the actual building, and what is their role? 

 

One thing is to state climate-friendlier houses as a political goal, another is to actually implement it in society. This requires an enrollment of many different actors, from architects, engineers and policy-makers – to craftspeople who will do the actual renovating or building of the houses. An important political goal has been to increase craftspeople’s knowledge and expertise as energy-advisors, particularly through the Low-Energy-Programand Enova. 

This program aims to educate, register and list craftspeople (and others with similar expertise) as energy-advisors. Buildings- and house owners are then able to search and contact these advisors through the programs web-page. There are also other ways to call oneself a energy-advisor, as the title is not protected.

Our project aims to research the role of craftspeople as energy-advisors. What is their expertise? Are their voices heard, if so, in which way? How does the status of craftspeople affect the situation, and how is craft-professions represented in society? We are also discussing how Norway can strengthen its craft-education, by comparing with other countries.

This will primarily be done by interviewing and observing craftspeople at work as energy advisors. Most research on the topic is done top-down, going from policy-makers, but here we wish to take the opposite approach – as one cannot build a roof without walls. Our grounding is that craftspeople, who build both walls and roofs eventually, needs to be taken into account when discussing (and solving?) the building controversies of the future.

To read more about the project, please visit our homepage.

References

http://www.ssb.no/bygg-bolig-og-eiendom/statistikker/boligstat/aar/2020-07-12

http://www.boligenok.no/teknisk-informasjon/passivhus/